En trønder i Afar

Da var feltarbeidet i Afar over og jeg er tilbake i Addis igjen. Som jeg skrev sist så ble det ble en del utsettelser, men da det endelig var avklart at jeg kunne reise så skulle alt skje veldig fort. Det tok under 2 timer fra jeg fikk vite at jeg hadde bil, til jeg plutselig satt i en pick-up på vei til Afar, og landsbyen Dewe som var min første destinasjon. Sammen med meg på turen hadde jeg en slesk sjåfør som knapt kunne snakke engelsk. Han så på meg i speilet med et skrått blikk og spurte «Did you marry?» Litt for korttenkt og ærlig svarte jeg nei, og angret med det samme. I Etiopia blir man ikke spart for sleipe sjekketriks med mindre man er gift. Hverken kjæreste eller samboer er noe som hindrer folk i å prøve seg.

Vi suste avgårde i altfor høy fart gjennom grønnkledte fjell og daler på humpete og tidvis veldig smale grusveier. Sjåføren kjørte som en gris med halsbrekkende forbikjøringer og med full fart i motsatt fil inn i svingene. Jeg som hadde planlagt å sove på turen satt i stedet med hjertet langt oppi halsen - og det ble ikke særlig mye bedre av at vi titt og ofte kjørte forbi bilvrak enten liggende i en eller annen fjellskrent eller på hodet i grøfta etter en litt for bratt sving. Særlig da det begynte å bli mørkt begynte jeg virkelig å bli redd, og maste på sjåføren om at han måtte kjøre saktere. Men alt han noen gang svarte var «Don't afraid - rain, dark, I don't disturb» Så da ble det til at jeg bare bet tennene sammen. Da vi endelig kom til Dewe dagen etterpå var jeg relativt sliten, men lykkelig.

I Dewe var jeg i 3 dager for å se på hvordan de implementerer kunstig vannings-prosjekt og hvordan lokalsamfunnet deltar i arbeidet. Prosjektet startet for bare noen måneder siden, så jeg fikk se hvordan de konstruerer kanaler og fikk i tillegg gjort en del intervjuer med lokalt ansatte, de lokale myndighetene og tradisjonelle klan-ledere. Etter 3 dager kjørte staben meg videre til en landsby 12 mil sør som heter Aura og har en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Dette var det viktigste stedet mht undersøkelsene mine, siden prosjektet mitt gikk ut på å finne ut hvordan kunstig vanning har forandret lokalsamfunnet til nomadene i området. Nomadene har tradisjonelt bare med drevet med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Jeg ble i Aura i nesten to uker og hadde da både fått sett og observert en god del, samt snakket med alle mulige slags folk.

Å gjøre et slikt feltarbeid ble en helt ny type opplevelse for meg. Å gjennomføre intervju og observasjon er i seg selv en ting, men å gjøre det i Afar, og i områder der folk knapt hadde sett en hvit person, gjorde at det ble noe ganske annet enn jeg hadde forestilt meg. Folk reagerte veldig forskjellig. Noen skvatt og ble redde da de så meg. Noen torde ikke engang ta meg i hånda. En mann fortalte at om jeg hadde gått for meg selv i skogen så hadde han kanskje skutt meg - han hadde visst aldri sett noe lignende vesen. Men ellers var de fleste bare vennlige og hyggelige, selv om de kunne stirre i timesvis og spørre om de underligste ting. De fleste lurte veldig på om jeg var mann eller dame. En eldre Afar kom bort til meg, klep meg i puppen og sa «er du virkelig ei dame?» Ikke så flatterende for meg kanskje, men for Afarne var det visstnok veldig forvirrende at jeg gikk med bukse - og i tillegg brettet den opp(!) Også at jeg gikk med håret i hestehale var veldig lite feminint. Alle var også ekstremt opptatt av, og bekymret over at jeg ikke var gift ennå. I Afar er de fleste jentene gift før de er 18, noe som gjorde meg ganske så sent ute. Men de skulle be til Gud om at det måtte ordne seg for meg også (så vet du det, PM, hehe). Noen av de sikkert hundre andre spørsmålene jeg fikk var bl.a. «Kan du spise injera?» «Kan du føde barn?» «Blir jeg hvit hvis jeg tar på deg?» «Har du en mor og en far?» «Har dere kyr i landet ditt?» I blant følte jeg meg mer som en alien, enn en trønder i Afar.

Da jeg skulle gjøre intervju besto den typiske situasjonen av meg, tolken min, et eller flere intervjuobjekt og ca 20 tilskuere som stirret til jeg trodde øynene skulle ramle ut av hodet på dem. En ny forskningsopplevelse kan man trygt si, og til tider ganske utfordrende også. Jeg hadde heldigvis med meg en veldig flink tolk. Han het Nasser og var en sjokoladebrun Afar med blendahvitt smil og en rungende latter som kunne gjøre enhver merkelig situasjon til en positiv opplevelse. I tillegg til å være veldig oppmuntrende, var han også hjelpsom. Ikke bare oversatte han alt - både viktige og uviktige samtaler - han forklarte meg også alle detaljer rundt den afarske kulturen som jeg nok ellers aldri hadde forstått. Og ikke nok med det - han sto også opp midt på natta for å følge meg på do. Vi hadde noen ganger hyener på campen om natta og etter den uhyggelige episoden i Serengeti i sommer var jeg litt hysterisk. Som dere skjønner så ble Nasser derfor til stor hjelp for meg på mange områder. Jeg var utrolig heldig som hadde han med meg hele tida - det gjorde at jeg fikk mye større utbytte av feltarbeidet enn jeg hadde trodd på forhånd.

Utenom intervjuene gikk mesteparten av tiden med på å gå rundt omkring på besøk og snakke med folk. Et par dager etter jeg kom til Aura kom det et voldsomt regnskyll. Etter dette ble jeg desto bedre likt blant lokalbefolkningen ettersom jeg var den som hadde «tatt med» regn midt i tørkeperioden. Det måtte jo bare bety at jeg var en bra person! Ved en anledning var ei dame så glad for besøket at hun ga meg ei geit(!) og ei bøtte med fersk melk. Slike gaver er bare vanlig ved veldig fint besøk, så jeg følte meg nesten litt for beæret. Det ble litt for tungvint å ta med geita tilbake til Addis da, så den ble slaktet og grillet på leirbål kvelden etter. Det var litt synd egentlig, for jeg har alltid ønsket meg ei geit... Men geitekjøtt var forøvrig godt da - dog ikke til frokost som vi fikk ved et par anledninger. Det ble litt for kraftig kost kl halv åtte på morgenen. Ellers så fikk jeg prøve dromedarmelk for første gang. Den hadde tykkere konsistens enn ku-melk og smakte litt salt. Veldig uvant for min del så klarte ikke å helle i meg mange liter, slik som Afarne gjør. Utover geit og dromedarmelk så var maten ganske vanlig. Ble litt lei av spaghetti for det fikk vi ofte til både frokost og middag. Injera begynner jeg nesten å bli avhengig av slik som etiopierne. Tror det er litt som med sushi - når en først begynner å like det kan en nesten ikke få nok.

På kveldene brukte jentene i landsbyen litt tid på å lære meg Afarsk dans. Ellers var det mange som kom til prosjektcampen om kveldstid fordi de hadde aggregat og satellitt-tv(!) der. Det var litt absurd å sitte og se 'Friends' og 'America's got talent' der langt ute i ingenmannsland. Men Afarne var veldig glade på mine vegne siden jeg fikk se «familien min» på TV. For dem er alle utlendinger temmelig like, så de trodde det var familien min jeg satt og så på i de amerikanske TV-programmene og b-filmene. Og så lurte de på om jeg savnet familien min da jeg så dem på TV.

Å være trønder i Afar ble alt i alt en fin og annerledes opplevelse av Etiopia. Og tilbake i den hektiske storbyen og dieseleksosen så virker livet langt ute på landsbygda desto mer eksotisk og idyllisk. Når jeg tenker tilbake på det hele minnes jeg stundene vi satt i skyggen av Akasietrær og spiste grillet mais. Timene i de tradisjonelle hyttene med dyreskinn på golvet og summende fluer i den røykfylte atmosfæren. De uendelige mange koppene med søt kaffe og te. De gamles tannløse smil, latteren og jentene som fniste. «Halen» av barn som hang etter meg uansett hvor jeg beveget meg. Synet av sola gå ned i horisonten og følelsen av den varme brisen over det tørre karrige landskapet. Lukten av fuktig luft etterfulgt av tunge tordendrønn. Regnet som trommet hardt mot blikktaket om natta og fikk meg til å krype sammen til en ball inne i myggnettingen. Hver morgen å våkne til esler som hvinte og kyr som rautet i grålysningen. Timene vi satt tettpakket med folk på feltbilens lasteplan på farten mellom de forskjellige landsbyene. Den konstante lukten av svette kyr og mennesker blandet med en eim av syrlig melk og bål. De varme, døsige ettermiddagene, da mennene (og noen ganger utlendingen) tygde khat og barna tygde sukkerrør. Alle gangene jeg hylte til de feite edderkoppene i dusjen og skvatt av forvirrede skorpioner som kom opp fra hulene sine da mørket falt på. Den suggerende Afarske sangen og trommerytmene som kunne høres fra hyttene utover kveldene, og som ble sittende i kroppen mange timer etter dansen hadde tatt slutt.

Det var en herlig tid - dere skulle vært der!

Bye, bye civilization...

Endelig en liten oppdatering fra Addis igjen. Jeg trives fortsatt kjempegodt og dagene flyr avgårde. Nå er det allerede over en uke siden Jørn flyttet tilbake til Norge. Jeg klarer meg fint på egen hånd – selv om 4 roms leilighet er litt stort for en liten person som meg. Men om ikke lenge får jeg jo besøk og da kommer ekstra plass godt med.

Det er så mye jeg kunne fortalt dere fra livet mitt her i Addis, så mange spesielle øyeblikk, opplevelser og mennesker. Sol, støvete veier og meskel-blomster som stikker frem i gjennom hekkene i nabolaget. Slitne Lada-drosjer, fullpakkede minibusser og svart dieseleksos som klør i nesen. Tiggere med alle mulige skavanker, noen blinde, noen uten armer og ben og noen viser frem åpne sår i håp om å få noen cent. Barn som leker i midtrabatten på motorveien, folk som tar seg en blund på fortauskanten. Håpefulle skopussere - uansett om du har sandaler eller joggesko på (regelen er at alt av skotøy kan pusses!) Gateselgere som har alt fra tyggis til grillet mais, solbriller og skurekluter. Masse små lokale barer med billig etiopisk øl og dundrende etiopiske rytmer fra slitne høyttalere. Esler, geiter og kyr som gresser i veikanten, og stopper trafikken. Kvinner som trasker kilometervis med altfor mange kilo ved på ryggen, for så å selge dem for noen birr på det lokale markedet. Villbikkjer som følger etter deg i mørket på vei hjem om kvelden. Fnising, latter og tilsnakk uansett hvor man beveger seg: 'Faranji, faranji!' (utlending, utlending!) 'China, china!' (tydeligvis ikke så lett å se forskjell på en nordmann og en kineser???) 'Hello, hello' 'I love you!' 'Where you from?' - Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører alt dette hver eneste dag. Og selv om jeg synes det er litt slitsomt i lengden, så er det med en hyggelig og nysgjerrig undertone fra etiopernes side. De synes nok vi 'utlendinger' er veldig morsomme og rare.

Forrige helg var det nok en gang en viktig høytidsdag i Etiopia. Denne gangen var det en feiring som kalles 'Meskel' eller 'the finding of the true cross'. Et eksempel på en av de mange litt underlige merkedagene i den Etiopiske kristendommen - og som viser at den er nesten mer forbundet med tradisjon enn med bibelen. Meskel feires til minne om at dronning Eleni en gang i det fjerde århundre fant en del av Jesu kors. Denne dagen tennes det bål rundt omkring over alt – for det var visstnok det denne dronningen gjorde. Og veien røyken blåste ledet henne til å finne korset. Men nok om historien. I dag er det i hvertfall en veldig populær feiring blant ortodokse kristne i Etiopia, og det er et stort offentlig arrangement på en stor plass i Addis som heter Meskel square. Sammen med kanskje 100 000 andre deltok vi også på feiringen. Det ble både dans, musikk, sang og taler og statsministeren, patriarken og alle viktige personer var der. Da det begynte å mørkne tente alle fakler, det ble sendt opp raketter og til slutt ble et stort bål tent midt på plassen. Det var veldig spesielt og stemningsfullt med mange mange tusen fakler i skumringen.

Men det var ikke bare på Meskel square det ble feiret. Etter arrangementet var over dro vi til nabolaget hvor en av de norske vennene våre bor. Der hadde de, som i alle andre nabolag, tent et eget bål og hadde sin egen Meskel-fest. De fleste av mennene var drita fulle på øl og dårlig hjemmebrent og danset som noen gærninger, mens damene satt og så på. Så det var litt merkelig å komme som utlending og skulle delta på dette. Etter ei stund var det ei gammel etiopisk dame som vinka på meg sa jeg måtte sette meg ned sammen med henne. Da vi hadde snakket sammen en stund tok hun meg i handa og leide meg bort til huset sitt, som var relativt slitt og falleferdig. Der fikk jeg spise injera og være med på kaffe-seremoni sammen med familien hennes. Var kjempekoselig, og hun hadde heldigvis en sønn som snakket bra engelsk så vi fikk kommunisert litt bedre - amharisken min er ikke akkurat helt på topp. Hun ville jeg skulle komme dagen etter også, men siden det er et stykke unna ble det litt upraktisk. Føles litt slemt å komme og spise av maten til fattige familier også, men tror de synes det er stas da.

Dessverre ble jeg dårlig i magen utover kvelden - en av ulempene med å spise lokal mat. Jeg dro derfor hjem tidlig. Dagen etter fikk jeg vite at Kajsa, hun svenske venninna mi, hadde blitt robbet på veien utenfor huset sitt. Var en minibuss som hadde kjørt forbi, og sjåføren hadde tatt både pengene og mobilen hennes – men veska fikk hun beholde da. Camillas versjon av historien var uansett best. Hun våknet av at en en opprørt Kajsa som sto rett ved sengen hennes sammen med tre politimenn med svære maskingevær. Tror hun fikk seg litt av en overraskelse – og politimennene var ikke akkurat raske på å komme seg ut. Ikke hver dag man får muligheten til å se en halvnaken utlending, så det var nok et minneverdig øyeblikk for dem alle tre.

Tyven klarte de dessverre ikke å få tak i da – og det var flaks for han kan man si. Her i Etiopia er det ekstremt lite aksept for den type kriminalitet. Et godt eksempel på det fikk vi av en som jobber på den norske ambassaden. Han ble en gang robbet midt på dagen i en bakgate og det ble et voldsomt oppstyr. Folk ropte og skrek 'tyv, tyv' og sprang etter til de fikk tak i ham. Han fikk en real omgang juling av politiet og tillegg 2 år i fengsel for tyveriet. De fleste her mener det er en altfor mild straff, så de vurderer å gjøre den enda strengere. Så en kan forstå at folk heller tigger enn stjeler i dette landet.

Nå er det straks klart for noen ukers feltarbeid i Afar. Jeg har vært veldig klar for å reise en lang stund allerede, men har måtte tilpasse meg konseptet 'afrikansk tid'. Dette betyr at ting alltid blir utsatt. Noen timer hvis du er heldig, men vanligvis dager og uker. Jeg skulle egentlig reise i dag, men da jeg snakket med lederen for den lokale organisasjonen i går sa hun at jeg forhåpentligvis kan reise på tirsdag... inchallah... Så her er det bare å smøre seg med tålmodighet og glemme alle teite(?) vestlige forestillinger om planlegging og effektivitet.

Nå skal jeg ut i sola, håper alt står bra til med dere alle! Hei så lenge!