En trønder i Afar

Da var feltarbeidet i Afar over og jeg er tilbake i Addis igjen. Som jeg skrev sist så ble det ble en del utsettelser, men da det endelig var avklart at jeg kunne reise så skulle alt skje veldig fort. Det tok under 2 timer fra jeg fikk vite at jeg hadde bil, til jeg plutselig satt i en pick-up på vei til Afar, og landsbyen Dewe som var min første destinasjon. Sammen med meg på turen hadde jeg en slesk sjåfør som knapt kunne snakke engelsk. Han så på meg i speilet med et skrått blikk og spurte «Did you marry?» Litt for korttenkt og ærlig svarte jeg nei, og angret med det samme. I Etiopia blir man ikke spart for sleipe sjekketriks med mindre man er gift. Hverken kjæreste eller samboer er noe som hindrer folk i å prøve seg.

Vi suste avgårde i altfor høy fart gjennom grønnkledte fjell og daler på humpete og tidvis veldig smale grusveier. Sjåføren kjørte som en gris med halsbrekkende forbikjøringer og med full fart i motsatt fil inn i svingene. Jeg som hadde planlagt å sove på turen satt i stedet med hjertet langt oppi halsen - og det ble ikke særlig mye bedre av at vi titt og ofte kjørte forbi bilvrak enten liggende i en eller annen fjellskrent eller på hodet i grøfta etter en litt for bratt sving. Særlig da det begynte å bli mørkt begynte jeg virkelig å bli redd, og maste på sjåføren om at han måtte kjøre saktere. Men alt han noen gang svarte var «Don't afraid - rain, dark, I don't disturb» Så da ble det til at jeg bare bet tennene sammen. Da vi endelig kom til Dewe dagen etterpå var jeg relativt sliten, men lykkelig.

I Dewe var jeg i 3 dager for å se på hvordan de implementerer kunstig vannings-prosjekt og hvordan lokalsamfunnet deltar i arbeidet. Prosjektet startet for bare noen måneder siden, så jeg fikk se hvordan de konstruerer kanaler og fikk i tillegg gjort en del intervjuer med lokalt ansatte, de lokale myndighetene og tradisjonelle klan-ledere. Etter 3 dager kjørte staben meg videre til en landsby 12 mil sør som heter Aura og har en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Dette var det viktigste stedet mht undersøkelsene mine, siden prosjektet mitt gikk ut på å finne ut hvordan kunstig vanning har forandret lokalsamfunnet til nomadene i området. Nomadene har tradisjonelt bare med drevet med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Jeg ble i Aura i nesten to uker og hadde da både fått sett og observert en god del, samt snakket med alle mulige slags folk.

Å gjøre et slikt feltarbeid ble en helt ny type opplevelse for meg. Å gjennomføre intervju og observasjon er i seg selv en ting, men å gjøre det i Afar, og i områder der folk knapt hadde sett en hvit person, gjorde at det ble noe ganske annet enn jeg hadde forestilt meg. Folk reagerte veldig forskjellig. Noen skvatt og ble redde da de så meg. Noen torde ikke engang ta meg i hånda. En mann fortalte at om jeg hadde gått for meg selv i skogen så hadde han kanskje skutt meg - han hadde visst aldri sett noe lignende vesen. Men ellers var de fleste bare vennlige og hyggelige, selv om de kunne stirre i timesvis og spørre om de underligste ting. De fleste lurte veldig på om jeg var mann eller dame. En eldre Afar kom bort til meg, klep meg i puppen og sa «er du virkelig ei dame?» Ikke så flatterende for meg kanskje, men for Afarne var det visstnok veldig forvirrende at jeg gikk med bukse - og i tillegg brettet den opp(!) Også at jeg gikk med håret i hestehale var veldig lite feminint. Alle var også ekstremt opptatt av, og bekymret over at jeg ikke var gift ennå. I Afar er de fleste jentene gift før de er 18, noe som gjorde meg ganske så sent ute. Men de skulle be til Gud om at det måtte ordne seg for meg også (så vet du det, PM, hehe). Noen av de sikkert hundre andre spørsmålene jeg fikk var bl.a. «Kan du spise injera?» «Kan du føde barn?» «Blir jeg hvit hvis jeg tar på deg?» «Har du en mor og en far?» «Har dere kyr i landet ditt?» I blant følte jeg meg mer som en alien, enn en trønder i Afar.

Da jeg skulle gjøre intervju besto den typiske situasjonen av meg, tolken min, et eller flere intervjuobjekt og ca 20 tilskuere som stirret til jeg trodde øynene skulle ramle ut av hodet på dem. En ny forskningsopplevelse kan man trygt si, og til tider ganske utfordrende også. Jeg hadde heldigvis med meg en veldig flink tolk. Han het Nasser og var en sjokoladebrun Afar med blendahvitt smil og en rungende latter som kunne gjøre enhver merkelig situasjon til en positiv opplevelse. I tillegg til å være veldig oppmuntrende, var han også hjelpsom. Ikke bare oversatte han alt - både viktige og uviktige samtaler - han forklarte meg også alle detaljer rundt den afarske kulturen som jeg nok ellers aldri hadde forstått. Og ikke nok med det - han sto også opp midt på natta for å følge meg på do. Vi hadde noen ganger hyener på campen om natta og etter den uhyggelige episoden i Serengeti i sommer var jeg litt hysterisk. Som dere skjønner så ble Nasser derfor til stor hjelp for meg på mange områder. Jeg var utrolig heldig som hadde han med meg hele tida - det gjorde at jeg fikk mye større utbytte av feltarbeidet enn jeg hadde trodd på forhånd.

Utenom intervjuene gikk mesteparten av tiden med på å gå rundt omkring på besøk og snakke med folk. Et par dager etter jeg kom til Aura kom det et voldsomt regnskyll. Etter dette ble jeg desto bedre likt blant lokalbefolkningen ettersom jeg var den som hadde «tatt med» regn midt i tørkeperioden. Det måtte jo bare bety at jeg var en bra person! Ved en anledning var ei dame så glad for besøket at hun ga meg ei geit(!) og ei bøtte med fersk melk. Slike gaver er bare vanlig ved veldig fint besøk, så jeg følte meg nesten litt for beæret. Det ble litt for tungvint å ta med geita tilbake til Addis da, så den ble slaktet og grillet på leirbål kvelden etter. Det var litt synd egentlig, for jeg har alltid ønsket meg ei geit... Men geitekjøtt var forøvrig godt da - dog ikke til frokost som vi fikk ved et par anledninger. Det ble litt for kraftig kost kl halv åtte på morgenen. Ellers så fikk jeg prøve dromedarmelk for første gang. Den hadde tykkere konsistens enn ku-melk og smakte litt salt. Veldig uvant for min del så klarte ikke å helle i meg mange liter, slik som Afarne gjør. Utover geit og dromedarmelk så var maten ganske vanlig. Ble litt lei av spaghetti for det fikk vi ofte til både frokost og middag. Injera begynner jeg nesten å bli avhengig av slik som etiopierne. Tror det er litt som med sushi - når en først begynner å like det kan en nesten ikke få nok.

På kveldene brukte jentene i landsbyen litt tid på å lære meg Afarsk dans. Ellers var det mange som kom til prosjektcampen om kveldstid fordi de hadde aggregat og satellitt-tv(!) der. Det var litt absurd å sitte og se 'Friends' og 'America's got talent' der langt ute i ingenmannsland. Men Afarne var veldig glade på mine vegne siden jeg fikk se «familien min» på TV. For dem er alle utlendinger temmelig like, så de trodde det var familien min jeg satt og så på i de amerikanske TV-programmene og b-filmene. Og så lurte de på om jeg savnet familien min da jeg så dem på TV.

Å være trønder i Afar ble alt i alt en fin og annerledes opplevelse av Etiopia. Og tilbake i den hektiske storbyen og dieseleksosen så virker livet langt ute på landsbygda desto mer eksotisk og idyllisk. Når jeg tenker tilbake på det hele minnes jeg stundene vi satt i skyggen av Akasietrær og spiste grillet mais. Timene i de tradisjonelle hyttene med dyreskinn på golvet og summende fluer i den røykfylte atmosfæren. De uendelige mange koppene med søt kaffe og te. De gamles tannløse smil, latteren og jentene som fniste. «Halen» av barn som hang etter meg uansett hvor jeg beveget meg. Synet av sola gå ned i horisonten og følelsen av den varme brisen over det tørre karrige landskapet. Lukten av fuktig luft etterfulgt av tunge tordendrønn. Regnet som trommet hardt mot blikktaket om natta og fikk meg til å krype sammen til en ball inne i myggnettingen. Hver morgen å våkne til esler som hvinte og kyr som rautet i grålysningen. Timene vi satt tettpakket med folk på feltbilens lasteplan på farten mellom de forskjellige landsbyene. Den konstante lukten av svette kyr og mennesker blandet med en eim av syrlig melk og bål. De varme, døsige ettermiddagene, da mennene (og noen ganger utlendingen) tygde khat og barna tygde sukkerrør. Alle gangene jeg hylte til de feite edderkoppene i dusjen og skvatt av forvirrede skorpioner som kom opp fra hulene sine da mørket falt på. Den suggerende Afarske sangen og trommerytmene som kunne høres fra hyttene utover kveldene, og som ble sittende i kroppen mange timer etter dansen hadde tatt slutt.

Det var en herlig tid - dere skulle vært der!