Her kommer en liten førjulshilsen fra meg i Addis. Ikke så mye som minner om jul her da, sola skinner, gradestokken ligger på godt over 20 og dagen er like lang som den alltid har vært. Etioperne feirer dessuten ikke jul før i januar fordi de følger den julianske kalenderen. Så tror jeg må ta igjen julestemningen når jeg kommer hjem – håper bare det har kommet snø til da! Ja tiden flyr og straks er det bare 1 uke til jeg er ferdig med oppholdet mitt her i Etiopia. Det er rart å tenke på – 5 måneder virket så lenge da jeg reiste fra Norge i juli, men plutselig er de også forbi.
De siste ukene har det også vært mye som har skjedd. For 3 uker siden kom endelig PM på besøk. På grunn av at SAS ikke kan holde rutetidene sine kom han dessverre 12 timer for sent, så jeg måtte stresse rundt en hele lørdagen for å booke om flybillettene våre nordover. Det gikk heldigvis greit og søndag morgen var vi allerede på vei til en liten by ved Tanasjøen som heter Bahir Dar. Der møtte vi Camilla og Mats, to venner av meg herfra. Bahir Dar var nesten som en liten som en kystby, med palmesus, utecafeer og en avslappende og behagelig atmosfære. I stedet for å kjøre bil så syklet folk rundt omkring, og i stedet for å ta slitne ladataxier, fartet vi rundt i putrende blå tuk-tuk'er – små trehjulede motorsykler med plass til to i baksetet. Vi brukte formiddagen til å dra og se på kilden til Nilen, men det var ikke særlig imponerende sammenlignet med et hvilket som helst norsk fossefall. På ettermiddagen tok en båttur på Tanasjøen for å se på noen av klostrene i området. Hadde egentlig planer om å se på noen hulemalerier på en øy, men der var det dessverre bare adgang for menn. Guiden vår fniste da jeg påpekte at det var kjønnsdiskriminerende.
Dagen etter reiste jeg og PM videre nordover til en by som heter Gonder. Det er egentlig en kjøretur på 2-3 timer, men siden vi valgte å ta lokal transport tok det litt lengre tid. Først måtte vi vente i 45 minutter på at de skulle fylle opp minibussen (i Afrika går ingen buss før den er pakket full med folk!) Så skulle vi selvsagt stoppe flere steder på veien – enten var det noen som skulle av eller på, eller så skulle vi fylle bensin, eller så var det for at noen skulle kjøpe khat i en eller annen lokal sjappe. Da vi hadde kommet halvveis kom det ei dame på som hadde med seg to høner – og de kaklet og gol hver gang minibussen tok en litt for bratt sving. Dette i tillegg til dundrende etiopisk musikk fra skurrete høyttalere gjorde at vi var ganske så slitne da vi 3 timer senere endelig ankom Gonder. Gonder er tidligere hovedstad i Etiopia, så vi var og så på en gammel kirke og en borg hvor kongene hadde bodd. Vi fartet også mye rundt omkring i tuk-tuk og var på et utsiktspunkt og spiste middag. På en restaurant vi var klarte jeg å skremme personalet skikkelig fordi jeg satte fast et lite strå imellom svelget og halsen. Det var ganske så ubehagelig - og jeg fikk det ikke bort før flere timer senere da vi endelig kom tilbake på hotellrommet og jeg fikk pirket det bort med pinsett. Urk!
Neste dag dro vi igjen videre, denne gangen med fly til en liten by som heter Lalibela. Dette er den o'store historiske attraksjonen i Etiopia fordi de har en stor samling av 1000 år gamle kirker som er hugget ut i bergveggen. Det var en utrolig spesiell plass, med en egenartig stemning som er vanskelig å beskrive med ord. På rundturen vår ble også tydelig at kulturskatter blir ivaretatt litt annerledes enn hva vi er vant til hjemmefra. I en av kirkene hadde de en 900 år gammel bok - og den fikk vi lov til å holde i hendene - og til og med bla i den. I Norge hadde den nok vært innelåst i en glassmonter for lenge siden. Vi hadde med oss en guide hele dagen som var veldig engasjert og prøvde å lære oss alt han kunne om både kirkene og den etiopiske kristendommen. Til tider ble det nesten litt for mye informasjon, synes jeg. Guiden var også veldig opptatt av at vi skulle ha det bra til enhver tid, han skaffet oss gratis skyss til flyplassen – og da vi var tilbake i Addis ringte han meg for å forsikre seg om at om at hjemreisen vår hadde gått bra. Så det var mye service for de lusne 100 kronene vi betalte ham. I Addis brukte vi
mest tid på å slappe av. Jørn var også tilbake på besøk så vi tilbrakte litt tid med ham og Jon Erik. En dag var vi på kontoret og ute og spiste etiopisk mat sammen med hele staben. Ellers dro jeg med PM litt rundt i byen og på markedet, men mesteparten av tiden hang vi på restauranter og cafeer og spiste store mengder mat og drakk «mixed juice» - en stor schläger her i Etiopia.
Etter PM dro hjem ble livet i Addis straks mye kjedeligere – særlig grunnet bevisstheten om at jeg hadde tre uker med intens rapportskriving foran meg. Og det er stort sett det jeg har vært opptatt av de siste ukene, men begynner nå endelig å se enden på det hele. Men som vanlig har det vært for mye som har skjedd til at jeg har kunnet nerde foran PC'en hele tida. En dag ble brukt til å delta på «Great Ethiopian Run» - Afrikas største utendørsløp. Jeg klarte selvsagt å forsove meg, så vi havnet relativt langt bak i folkemengden på over 33000 mennesker. Vi måtte derfor gå mesteparten av løpet – men bare det å delta var en opplevelse i seg selv. Deltagerne danset, jublet og lo, folk heiet, spilte musikk og sprutet vann på oss langs veien – og Haile Gebreselassie sto på sidelinjen og gliste fra øre til øre (som vanlig). Topp stemning, med andre ord!
I denne uka her fikk jeg bli med på en 4 dagers felttur til Tigray – den nordligste provinsen og senteret for makteliten i Etiopia. Her har Utviklingsfondet samarbeid med 3 organisasjoner – hvorav særlig en av dem, REST, er en spesielt viktig og profesjonell partner. Det var ganske interessant å sammenligne prosjektene deres med de jeg hadde sett i Afar. De fleste partnerne i Afar er bare noen år gamle, og mange er ressurssvake og har liten kapasitet. REST derimot har 30 års erfaring og prosjektene blir derfor gjennomført både knirkefritt og utrolig mye mer effektivt. For meg – som etterhvert har blitt ganske desillusjonert i forhold til bistand og utvikling, var det utrolig givende å endelig få se prosjekter hvor tilsynelatende alt fungerte som det skulle! På den andre siden er det mange som er skeptiske til REST fordi de har så nære bånd til myndighetene - blant annet har lederen en sentral posisjon i det statlige maktapparatet. Vi var ute og spiste middag med ham en kveld. Han var en liten, lutrygget og lavmælt etiopier med caps'en godt trukket ned over ørene. Det var vanskelig å se for seg at denne mannen hadde vært geriljakriger og en hovedfigurene da kommunistregimet ble styrtet for 17 år siden. Samtidig var det også litt skummelt å tenke på at han er medskyldig i drap på mange hundre fra opposisjonen under valget for bare 4 år siden. Skinnet kan bedra!
Nå blir det en intens siste uke med mer rapportskriving, presentasjoner og etterhvert avskjed med kolleger og venner her i Addis. Det er mange jeg har rukket å bli glad i, så det blir nok både trist og rart å reise hjem. Men samtidig gleder jeg meg til vintervær, julestemning - og selvfølgelig til å se dere alle sammen igjen. Inntil da får dere ha en fortsatt fin advents- og førjulstid!
Marthe i Addis
Sunday, December 6, 2009
Friday, November 13, 2009
Besøk og felttur igjen
Takk for mail alle sammen - og beklager at dere bare får kjedelige fellesmail tilbake. Mye som har skjedd de siste ukene og har derfor hatt lite tid til å nerde foran pc'en. Men her kommer i hvertfall en liten oppdatering fra meg.
Da jeg kom tilbake fra feltarbeidet i Afar for 3 uker siden var det første jeg fikk vite at det var blitt ansatt en ny stedlig representant på kontoret - og at han skulle komme til Addis allerede innen noen dager. Dette var ganske overraskende for både meg og de andre på kontoret som ikke hadde regnet med at det kom til å komme noen før i januar neste år. Men min nye sjef, Jon Erik, har nå vært her i 2 uker, og han har allerede rukket å få oversikt over prosjektene våre og møtt de fleste av partnerne. På mange måter er han den rake motsetningen til Jørn. Han har tidligere vært businessmann og leder for en rekke store firma, men tok for noen år siden en helomvending og har inntil nylig jobbet i flyktninghjelpen. Til å være over 60 er han en mann med et ganske så høyt energinivå og er i tillegg en utrolig hyggelig, engasjert og kunnskapsrik mann. Han har reist i over 100 land og har dermed masse erfaring fra hele verden. Vi har fått god kontakt og skal bo sammen i leiligheten resten av tiden min her. Så tror det kan bli både underholdende og lærerikt!
I tillegg til å få ny sjef så har jeg hatt besøk av mamma, Kaja og Anne i 10 dager. Det var selvsagt veldig koselig. Jeg fikk da mulighet til å være litt turist også – noe jeg egentlig ikke har brukt særlig mye tid på hittil. Vi var mye rundt omkring på forskjellige severdigheter, marked og fine restauranter i Addis. Trening ble det også en del av – Kaja fikk sett Haile Gebreselassie på tredemølla og mamma var sporty nok til å bli med meg på etiopisk dansekurs. Jeg prøvde også iherdig å få gjestene mine til å ta del i den etiopiske matkulturen - dessverre bare med delvis hell (tommelen opp, Kaja!). Syrlig svampbrød med saus ble nok litt for spesielt for den eldre garde. I tillegg til aktiviteter i Addis ble også noen turer ut av byen. Blant annet tilbrakte vi to dager på en resort ved en innsjø i en liten by som heter Debre Zeit. Der slappet vi av og koste oss i solen - og trønderne fikk kvittet seg med værsyken etter den regntunge høsten i Trondheim.
Da mamma og co reiste tilbake til Norge fikk jeg bare to dager på kontoret før det plutselig ble tur i felten igjen. Jon Erik og to andre fra staben hadde planlagt rundreise i Afar for å besøke nesten alle prosjektene våre - så da jeg fikk tilbud om å bli med, slo jeg til. Det ble en lang og litt slitsom tur, med mye kjøring på humpete veier og overnattinger på shabby «hoteller» uten strøm (vanskelig å sove i over 30 varmegrader uten vifte!) På et hotell hadde jeg dertil to store frosker som bodde i dusjen min... Men til tross for alt dette så var det utrolig spennende og lærerikt å være på feltbesøk, og jeg er veldig glad for at jeg ble med. Jeg føler nå at jeg har mye mer kjennskap til prosjektene og vet mer konkret hva som skjer rundt omkring hos de ulike partnerne våre. Skriving av rapport og oppgaver har det derimot blitt lite av den siste tiden, så det blir nok travle dager når deadlinene begynner å nærme seg. Men den neste uken skal jeg prøve å tenke minst mulig på det, for i morgen kommer PM og vi skal på historisk reise i Nord-Etiopia i tillegg til å ha noen feriedager her i Addis. Gleder meg som en liten unge!
Dere skal få en lengre oppdatering når jeg er tilbake igjen. Håper alt er bra!
Da jeg kom tilbake fra feltarbeidet i Afar for 3 uker siden var det første jeg fikk vite at det var blitt ansatt en ny stedlig representant på kontoret - og at han skulle komme til Addis allerede innen noen dager. Dette var ganske overraskende for både meg og de andre på kontoret som ikke hadde regnet med at det kom til å komme noen før i januar neste år. Men min nye sjef, Jon Erik, har nå vært her i 2 uker, og han har allerede rukket å få oversikt over prosjektene våre og møtt de fleste av partnerne. På mange måter er han den rake motsetningen til Jørn. Han har tidligere vært businessmann og leder for en rekke store firma, men tok for noen år siden en helomvending og har inntil nylig jobbet i flyktninghjelpen. Til å være over 60 er han en mann med et ganske så høyt energinivå og er i tillegg en utrolig hyggelig, engasjert og kunnskapsrik mann. Han har reist i over 100 land og har dermed masse erfaring fra hele verden. Vi har fått god kontakt og skal bo sammen i leiligheten resten av tiden min her. Så tror det kan bli både underholdende og lærerikt!
I tillegg til å få ny sjef så har jeg hatt besøk av mamma, Kaja og Anne i 10 dager. Det var selvsagt veldig koselig. Jeg fikk da mulighet til å være litt turist også – noe jeg egentlig ikke har brukt særlig mye tid på hittil. Vi var mye rundt omkring på forskjellige severdigheter, marked og fine restauranter i Addis. Trening ble det også en del av – Kaja fikk sett Haile Gebreselassie på tredemølla og mamma var sporty nok til å bli med meg på etiopisk dansekurs. Jeg prøvde også iherdig å få gjestene mine til å ta del i den etiopiske matkulturen - dessverre bare med delvis hell (tommelen opp, Kaja!). Syrlig svampbrød med saus ble nok litt for spesielt for den eldre garde. I tillegg til aktiviteter i Addis ble også noen turer ut av byen. Blant annet tilbrakte vi to dager på en resort ved en innsjø i en liten by som heter Debre Zeit. Der slappet vi av og koste oss i solen - og trønderne fikk kvittet seg med værsyken etter den regntunge høsten i Trondheim.
Da mamma og co reiste tilbake til Norge fikk jeg bare to dager på kontoret før det plutselig ble tur i felten igjen. Jon Erik og to andre fra staben hadde planlagt rundreise i Afar for å besøke nesten alle prosjektene våre - så da jeg fikk tilbud om å bli med, slo jeg til. Det ble en lang og litt slitsom tur, med mye kjøring på humpete veier og overnattinger på shabby «hoteller» uten strøm (vanskelig å sove i over 30 varmegrader uten vifte!) På et hotell hadde jeg dertil to store frosker som bodde i dusjen min... Men til tross for alt dette så var det utrolig spennende og lærerikt å være på feltbesøk, og jeg er veldig glad for at jeg ble med. Jeg føler nå at jeg har mye mer kjennskap til prosjektene og vet mer konkret hva som skjer rundt omkring hos de ulike partnerne våre. Skriving av rapport og oppgaver har det derimot blitt lite av den siste tiden, så det blir nok travle dager når deadlinene begynner å nærme seg. Men den neste uken skal jeg prøve å tenke minst mulig på det, for i morgen kommer PM og vi skal på historisk reise i Nord-Etiopia i tillegg til å ha noen feriedager her i Addis. Gleder meg som en liten unge!
Dere skal få en lengre oppdatering når jeg er tilbake igjen. Håper alt er bra!
Monday, October 26, 2009
En trønder i Afar
Da var feltarbeidet i Afar over og jeg er tilbake i Addis igjen. Som jeg skrev sist så ble det ble en del utsettelser, men da det endelig var avklart at jeg kunne reise så skulle alt skje veldig fort. Det tok under 2 timer fra jeg fikk vite at jeg hadde bil, til jeg plutselig satt i en pick-up på vei til Afar, og landsbyen Dewe som var min første destinasjon. Sammen med meg på turen hadde jeg en slesk sjåfør som knapt kunne snakke engelsk. Han så på meg i speilet med et skrått blikk og spurte «Did you marry?» Litt for korttenkt og ærlig svarte jeg nei, og angret med det samme. I Etiopia blir man ikke spart for sleipe sjekketriks med mindre man er gift. Hverken kjæreste eller samboer er noe som hindrer folk i å prøve seg.
Vi suste avgårde i altfor høy fart gjennom grønnkledte fjell og daler på humpete og tidvis veldig smale grusveier. Sjåføren kjørte som en gris med halsbrekkende forbikjøringer og med full fart i motsatt fil inn i svingene. Jeg som hadde planlagt å sove på turen satt i stedet med hjertet langt oppi halsen - og det ble ikke særlig mye bedre av at vi titt og ofte kjørte forbi bilvrak enten liggende i en eller annen fjellskrent eller på hodet i grøfta etter en litt for bratt sving. Særlig da det begynte å bli mørkt begynte jeg virkelig å bli redd, og maste på sjåføren om at han måtte kjøre saktere. Men alt han noen gang svarte var «Don't afraid - rain, dark, I don't disturb» Så da ble det til at jeg bare bet tennene sammen. Da vi endelig kom til Dewe dagen etterpå var jeg relativt sliten, men lykkelig.
I Dewe var jeg i 3 dager for å se på hvordan de implementerer kunstig vannings-prosjekt og hvordan lokalsamfunnet deltar i arbeidet. Prosjektet startet for bare noen måneder siden, så jeg fikk se hvordan de konstruerer kanaler og fikk i tillegg gjort en del intervjuer med lokalt ansatte, de lokale myndighetene og tradisjonelle klan-ledere. Etter 3 dager kjørte staben meg videre til en landsby 12 mil sør som heter Aura og har en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Dette var det viktigste stedet mht undersøkelsene mine, siden prosjektet mitt gikk ut på å finne ut hvordan kunstig vanning har forandret lokalsamfunnet til nomadene i området. Nomadene har tradisjonelt bare med drevet med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Jeg ble i Aura i nesten to uker og hadde da både fått sett og observert en god del, samt snakket med alle mulige slags folk.
Å gjøre et slikt feltarbeid ble en helt ny type opplevelse for meg. Å gjennomføre intervju og observasjon er i seg selv en ting, men å gjøre det i Afar, og i områder der folk knapt hadde sett en hvit person, gjorde at det ble noe ganske annet enn jeg hadde forestilt meg. Folk reagerte veldig forskjellig. Noen skvatt og ble redde da de så meg. Noen torde ikke engang ta meg i hånda. En mann fortalte at om jeg hadde gått for meg selv i skogen så hadde han kanskje skutt meg - han hadde visst aldri sett noe lignende vesen. Men ellers var de fleste bare vennlige og hyggelige, selv om de kunne stirre i timesvis og spørre om de underligste ting. De fleste lurte veldig på om jeg var mann eller dame. En eldre Afar kom bort til meg, klep meg i puppen og sa «er du virkelig ei dame?» Ikke så flatterende for meg kanskje, men for Afarne var det visstnok veldig forvirrende at jeg gikk med bukse - og i tillegg brettet den opp(!) Også at jeg gikk med håret i hestehale var veldig lite feminint. Alle var også ekstremt opptatt av, og bekymret over at jeg ikke var gift ennå. I Afar er de fleste jentene gift før de er 18, noe som gjorde meg ganske så sent ute. Men de skulle be til Gud om at det måtte ordne seg for meg også (så vet du det, PM, hehe). Noen av de sikkert hundre andre spørsmålene jeg fikk var bl.a. «Kan du spise injera?» «Kan du føde barn?» «Blir jeg hvit hvis jeg tar på deg?» «Har du en mor og en far?» «Har dere kyr i landet ditt?» I blant følte jeg meg mer som en alien, enn en trønder i Afar.
Da jeg skulle gjøre intervju besto den typiske situasjonen av meg, tolken min, et eller flere intervjuobjekt og ca 20 tilskuere som stirret til jeg trodde øynene skulle ramle ut av hodet på dem. En ny forskningsopplevelse kan man trygt si, og til tider ganske utfordrende også. Jeg hadde heldigvis med meg en veldig flink tolk. Han het Nasser og var en sjokoladebrun Afar med blendahvitt smil og en rungende latter som kunne gjøre enhver merkelig situasjon til en positiv opplevelse. I tillegg til å være veldig oppmuntrende, var han også hjelpsom. Ikke bare oversatte han alt - både viktige og uviktige samtaler - han forklarte meg også alle detaljer rundt den afarske kulturen som jeg nok ellers aldri hadde forstått. Og ikke nok med det - han sto også opp midt på natta for å følge meg på do. Vi hadde noen ganger hyener på campen om natta og etter den uhyggelige episoden i Serengeti i sommer var jeg litt hysterisk. Som dere skjønner så ble Nasser derfor til stor hjelp for meg på mange områder. Jeg var utrolig heldig som hadde han med meg hele tida - det gjorde at jeg fikk mye større utbytte av feltarbeidet enn jeg hadde trodd på forhånd.
Utenom intervjuene gikk mesteparten av tiden med på å gå rundt omkring på besøk og snakke med folk. Et par dager etter jeg kom til Aura kom det et voldsomt regnskyll. Etter dette ble jeg desto bedre likt blant lokalbefolkningen ettersom jeg var den som hadde «tatt med» regn midt i tørkeperioden. Det måtte jo bare bety at jeg var en bra person! Ved en anledning var ei dame så glad for besøket at hun ga meg ei geit(!) og ei bøtte med fersk melk. Slike gaver er bare vanlig ved veldig fint besøk, så jeg følte meg nesten litt for beæret. Det ble litt for tungvint å ta med geita tilbake til Addis da, så den ble slaktet og grillet på leirbål kvelden etter. Det var litt synd egentlig, for jeg har alltid ønsket meg ei geit... Men geitekjøtt var forøvrig godt da - dog ikke til frokost som vi fikk ved et par anledninger. Det ble litt for kraftig kost kl halv åtte på morgenen. Ellers så fikk jeg prøve dromedarmelk for første gang. Den hadde tykkere konsistens enn ku-melk og smakte litt salt. Veldig uvant for min del så klarte ikke å helle i meg mange liter, slik som Afarne gjør. Utover geit og dromedarmelk så var maten ganske vanlig. Ble litt lei av spaghetti for det fikk vi ofte til både frokost og middag. Injera begynner jeg nesten å bli avhengig av slik som etiopierne. Tror det er litt som med sushi - når en først begynner å like det kan en nesten ikke få nok.
På kveldene brukte jentene i landsbyen litt tid på å lære meg Afarsk dans. Ellers var det mange som kom til prosjektcampen om kveldstid fordi de hadde aggregat og satellitt-tv(!) der. Det var litt absurd å sitte og se 'Friends' og 'America's got talent' der langt ute i ingenmannsland. Men Afarne var veldig glade på mine vegne siden jeg fikk se «familien min» på TV. For dem er alle utlendinger temmelig like, så de trodde det var familien min jeg satt og så på i de amerikanske TV-programmene og b-filmene. Og så lurte de på om jeg savnet familien min da jeg så dem på TV.
Å være trønder i Afar ble alt i alt en fin og annerledes opplevelse av Etiopia. Og tilbake i den hektiske storbyen og dieseleksosen så virker livet langt ute på landsbygda desto mer eksotisk og idyllisk. Når jeg tenker tilbake på det hele minnes jeg stundene vi satt i skyggen av Akasietrær og spiste grillet mais. Timene i de tradisjonelle hyttene med dyreskinn på golvet og summende fluer i den røykfylte atmosfæren. De uendelige mange koppene med søt kaffe og te. De gamles tannløse smil, latteren og jentene som fniste. «Halen» av barn som hang etter meg uansett hvor jeg beveget meg. Synet av sola gå ned i horisonten og følelsen av den varme brisen over det tørre karrige landskapet. Lukten av fuktig luft etterfulgt av tunge tordendrønn. Regnet som trommet hardt mot blikktaket om natta og fikk meg til å krype sammen til en ball inne i myggnettingen. Hver morgen å våkne til esler som hvinte og kyr som rautet i grålysningen. Timene vi satt tettpakket med folk på feltbilens lasteplan på farten mellom de forskjellige landsbyene. Den konstante lukten av svette kyr og mennesker blandet med en eim av syrlig melk og bål. De varme, døsige ettermiddagene, da mennene (og noen ganger utlendingen) tygde khat og barna tygde sukkerrør. Alle gangene jeg hylte til de feite edderkoppene i dusjen og skvatt av forvirrede skorpioner som kom opp fra hulene sine da mørket falt på. Den suggerende Afarske sangen og trommerytmene som kunne høres fra hyttene utover kveldene, og som ble sittende i kroppen mange timer etter dansen hadde tatt slutt.
Det var en herlig tid - dere skulle vært der!
Vi suste avgårde i altfor høy fart gjennom grønnkledte fjell og daler på humpete og tidvis veldig smale grusveier. Sjåføren kjørte som en gris med halsbrekkende forbikjøringer og med full fart i motsatt fil inn i svingene. Jeg som hadde planlagt å sove på turen satt i stedet med hjertet langt oppi halsen - og det ble ikke særlig mye bedre av at vi titt og ofte kjørte forbi bilvrak enten liggende i en eller annen fjellskrent eller på hodet i grøfta etter en litt for bratt sving. Særlig da det begynte å bli mørkt begynte jeg virkelig å bli redd, og maste på sjåføren om at han måtte kjøre saktere. Men alt han noen gang svarte var «Don't afraid - rain, dark, I don't disturb» Så da ble det til at jeg bare bet tennene sammen. Da vi endelig kom til Dewe dagen etterpå var jeg relativt sliten, men lykkelig.
I Dewe var jeg i 3 dager for å se på hvordan de implementerer kunstig vannings-prosjekt og hvordan lokalsamfunnet deltar i arbeidet. Prosjektet startet for bare noen måneder siden, så jeg fikk se hvordan de konstruerer kanaler og fikk i tillegg gjort en del intervjuer med lokalt ansatte, de lokale myndighetene og tradisjonelle klan-ledere. Etter 3 dager kjørte staben meg videre til en landsby 12 mil sør som heter Aura og har en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Dette var det viktigste stedet mht undersøkelsene mine, siden prosjektet mitt gikk ut på å finne ut hvordan kunstig vanning har forandret lokalsamfunnet til nomadene i området. Nomadene har tradisjonelt bare med drevet med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Jeg ble i Aura i nesten to uker og hadde da både fått sett og observert en god del, samt snakket med alle mulige slags folk.
Å gjøre et slikt feltarbeid ble en helt ny type opplevelse for meg. Å gjennomføre intervju og observasjon er i seg selv en ting, men å gjøre det i Afar, og i områder der folk knapt hadde sett en hvit person, gjorde at det ble noe ganske annet enn jeg hadde forestilt meg. Folk reagerte veldig forskjellig. Noen skvatt og ble redde da de så meg. Noen torde ikke engang ta meg i hånda. En mann fortalte at om jeg hadde gått for meg selv i skogen så hadde han kanskje skutt meg - han hadde visst aldri sett noe lignende vesen. Men ellers var de fleste bare vennlige og hyggelige, selv om de kunne stirre i timesvis og spørre om de underligste ting. De fleste lurte veldig på om jeg var mann eller dame. En eldre Afar kom bort til meg, klep meg i puppen og sa «er du virkelig ei dame?» Ikke så flatterende for meg kanskje, men for Afarne var det visstnok veldig forvirrende at jeg gikk med bukse - og i tillegg brettet den opp(!) Også at jeg gikk med håret i hestehale var veldig lite feminint. Alle var også ekstremt opptatt av, og bekymret over at jeg ikke var gift ennå. I Afar er de fleste jentene gift før de er 18, noe som gjorde meg ganske så sent ute. Men de skulle be til Gud om at det måtte ordne seg for meg også (så vet du det, PM, hehe). Noen av de sikkert hundre andre spørsmålene jeg fikk var bl.a. «Kan du spise injera?» «Kan du føde barn?» «Blir jeg hvit hvis jeg tar på deg?» «Har du en mor og en far?» «Har dere kyr i landet ditt?» I blant følte jeg meg mer som en alien, enn en trønder i Afar.
Da jeg skulle gjøre intervju besto den typiske situasjonen av meg, tolken min, et eller flere intervjuobjekt og ca 20 tilskuere som stirret til jeg trodde øynene skulle ramle ut av hodet på dem. En ny forskningsopplevelse kan man trygt si, og til tider ganske utfordrende også. Jeg hadde heldigvis med meg en veldig flink tolk. Han het Nasser og var en sjokoladebrun Afar med blendahvitt smil og en rungende latter som kunne gjøre enhver merkelig situasjon til en positiv opplevelse. I tillegg til å være veldig oppmuntrende, var han også hjelpsom. Ikke bare oversatte han alt - både viktige og uviktige samtaler - han forklarte meg også alle detaljer rundt den afarske kulturen som jeg nok ellers aldri hadde forstått. Og ikke nok med det - han sto også opp midt på natta for å følge meg på do. Vi hadde noen ganger hyener på campen om natta og etter den uhyggelige episoden i Serengeti i sommer var jeg litt hysterisk. Som dere skjønner så ble Nasser derfor til stor hjelp for meg på mange områder. Jeg var utrolig heldig som hadde han med meg hele tida - det gjorde at jeg fikk mye større utbytte av feltarbeidet enn jeg hadde trodd på forhånd.
Utenom intervjuene gikk mesteparten av tiden med på å gå rundt omkring på besøk og snakke med folk. Et par dager etter jeg kom til Aura kom det et voldsomt regnskyll. Etter dette ble jeg desto bedre likt blant lokalbefolkningen ettersom jeg var den som hadde «tatt med» regn midt i tørkeperioden. Det måtte jo bare bety at jeg var en bra person! Ved en anledning var ei dame så glad for besøket at hun ga meg ei geit(!) og ei bøtte med fersk melk. Slike gaver er bare vanlig ved veldig fint besøk, så jeg følte meg nesten litt for beæret. Det ble litt for tungvint å ta med geita tilbake til Addis da, så den ble slaktet og grillet på leirbål kvelden etter. Det var litt synd egentlig, for jeg har alltid ønsket meg ei geit... Men geitekjøtt var forøvrig godt da - dog ikke til frokost som vi fikk ved et par anledninger. Det ble litt for kraftig kost kl halv åtte på morgenen. Ellers så fikk jeg prøve dromedarmelk for første gang. Den hadde tykkere konsistens enn ku-melk og smakte litt salt. Veldig uvant for min del så klarte ikke å helle i meg mange liter, slik som Afarne gjør. Utover geit og dromedarmelk så var maten ganske vanlig. Ble litt lei av spaghetti for det fikk vi ofte til både frokost og middag. Injera begynner jeg nesten å bli avhengig av slik som etiopierne. Tror det er litt som med sushi - når en først begynner å like det kan en nesten ikke få nok.
På kveldene brukte jentene i landsbyen litt tid på å lære meg Afarsk dans. Ellers var det mange som kom til prosjektcampen om kveldstid fordi de hadde aggregat og satellitt-tv(!) der. Det var litt absurd å sitte og se 'Friends' og 'America's got talent' der langt ute i ingenmannsland. Men Afarne var veldig glade på mine vegne siden jeg fikk se «familien min» på TV. For dem er alle utlendinger temmelig like, så de trodde det var familien min jeg satt og så på i de amerikanske TV-programmene og b-filmene. Og så lurte de på om jeg savnet familien min da jeg så dem på TV.
Å være trønder i Afar ble alt i alt en fin og annerledes opplevelse av Etiopia. Og tilbake i den hektiske storbyen og dieseleksosen så virker livet langt ute på landsbygda desto mer eksotisk og idyllisk. Når jeg tenker tilbake på det hele minnes jeg stundene vi satt i skyggen av Akasietrær og spiste grillet mais. Timene i de tradisjonelle hyttene med dyreskinn på golvet og summende fluer i den røykfylte atmosfæren. De uendelige mange koppene med søt kaffe og te. De gamles tannløse smil, latteren og jentene som fniste. «Halen» av barn som hang etter meg uansett hvor jeg beveget meg. Synet av sola gå ned i horisonten og følelsen av den varme brisen over det tørre karrige landskapet. Lukten av fuktig luft etterfulgt av tunge tordendrønn. Regnet som trommet hardt mot blikktaket om natta og fikk meg til å krype sammen til en ball inne i myggnettingen. Hver morgen å våkne til esler som hvinte og kyr som rautet i grålysningen. Timene vi satt tettpakket med folk på feltbilens lasteplan på farten mellom de forskjellige landsbyene. Den konstante lukten av svette kyr og mennesker blandet med en eim av syrlig melk og bål. De varme, døsige ettermiddagene, da mennene (og noen ganger utlendingen) tygde khat og barna tygde sukkerrør. Alle gangene jeg hylte til de feite edderkoppene i dusjen og skvatt av forvirrede skorpioner som kom opp fra hulene sine da mørket falt på. Den suggerende Afarske sangen og trommerytmene som kunne høres fra hyttene utover kveldene, og som ble sittende i kroppen mange timer etter dansen hadde tatt slutt.
Det var en herlig tid - dere skulle vært der!
Sunday, October 4, 2009
Bye, bye civilization...
Endelig en liten oppdatering fra Addis igjen. Jeg trives fortsatt kjempegodt og dagene flyr avgårde. Nå er det allerede over en uke siden Jørn flyttet tilbake til Norge. Jeg klarer meg fint på egen hånd – selv om 4 roms leilighet er litt stort for en liten person som meg. Men om ikke lenge får jeg jo besøk og da kommer ekstra plass godt med.
Det er så mye jeg kunne fortalt dere fra livet mitt her i Addis, så mange spesielle øyeblikk, opplevelser og mennesker. Sol, støvete veier og meskel-blomster som stikker frem i gjennom hekkene i nabolaget. Slitne Lada-drosjer, fullpakkede minibusser og svart dieseleksos som klør i nesen. Tiggere med alle mulige skavanker, noen blinde, noen uten armer og ben og noen viser frem åpne sår i håp om å få noen cent. Barn som leker i midtrabatten på motorveien, folk som tar seg en blund på fortauskanten. Håpefulle skopussere - uansett om du har sandaler eller joggesko på (regelen er at alt av skotøy kan pusses!) Gateselgere som har alt fra tyggis til grillet mais, solbriller og skurekluter. Masse små lokale barer med billig etiopisk øl og dundrende etiopiske rytmer fra slitne høyttalere. Esler, geiter og kyr som gresser i veikanten, og stopper trafikken. Kvinner som trasker kilometervis med altfor mange kilo ved på ryggen, for så å selge dem for noen birr på det lokale markedet. Villbikkjer som følger etter deg i mørket på vei hjem om kvelden. Fnising, latter og tilsnakk uansett hvor man beveger seg: 'Faranji, faranji!' (utlending, utlending!) 'China, china!' (tydeligvis ikke så lett å se forskjell på en nordmann og en kineser???) 'Hello, hello' 'I love you!' 'Where you from?' - Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører alt dette hver eneste dag. Og selv om jeg synes det er litt slitsomt i lengden, så er det med en hyggelig og nysgjerrig undertone fra etiopernes side. De synes nok vi 'utlendinger' er veldig morsomme og rare.
Forrige helg var det nok en gang en viktig høytidsdag i Etiopia. Denne gangen var det en feiring som kalles 'Meskel' eller 'the finding of the true cross'. Et eksempel på en av de mange litt underlige merkedagene i den Etiopiske kristendommen - og som viser at den er nesten mer forbundet med tradisjon enn med bibelen. Meskel feires til minne om at dronning Eleni en gang i det fjerde århundre fant en del av Jesu kors. Denne dagen tennes det bål rundt omkring over alt – for det var visstnok det denne dronningen gjorde. Og veien røyken blåste ledet henne til
å finne korset. Men nok om historien. I dag er det i hvertfall en veldig populær feiring blant ortodokse kristne i Etiopia, og det er et stort offentlig arrangement på en stor plass i Addis som heter Meskel square. Sammen med kanskje 100 000 andre deltok vi også på feiringen. Det ble både dans, musikk, sang og taler og statsministeren, patriarken og alle viktige personer var der. Da det begynte å mørkne tente alle fakler, det ble sendt opp raketter og til slutt ble et stort bål tent midt på plassen. Det var veldig spesielt og stemningsfullt med mange mange tusen fakler i skumringen.
Men det var ikke bare på Meskel square det ble feiret. Etter arrangementet var over dro vi til nabolaget hvor en av de norske vennene våre bor. Der hadde de, som i alle andre nabolag, tent et eget bål og hadde sin egen Meskel-fest. De fleste av mennene var drita fulle på øl og dårlig hjemmebrent og danset som noen gærninger, mens damene satt og så på. Så det var litt merkelig å komme som utlending og skulle delta på dette. Etter ei stund var det ei gammel etiopisk dame som vinka på meg sa jeg måtte sette meg ned sammen med henne. Da vi hadde snakket sammen en stund tok hun meg i handa og leide meg bort til huset sitt, som var relativt slitt og falleferdig. Der fikk jeg spise injera og være med på kaffe-seremoni sammen med familien hennes. Var kjempekoselig, og hun hadde heldigvis en sønn som snakket bra engelsk så vi fikk kommunisert litt bedre - amharisken min er ikke akkurat helt på topp. Hun ville jeg skulle komme dagen etter også, men siden det er et stykke unna ble det litt upraktisk. Føles litt slemt å komme og spise av maten til fattige familier også, men tror de synes det er stas da.
Dessverre ble jeg dårlig i magen utover kvelden - en av ulempene med å spise lokal mat. Jeg dro derfor hjem tidlig. Dagen etter fikk jeg vite at Kajsa, hun svenske venninna mi, hadde blitt robbet på veien utenfor huset sitt. Var en minibuss som hadde kjørt forbi, og sjåføren hadde tatt både pengene og mobilen hennes – men veska fikk hun beholde da. Camillas versjon av historien var uansett best. Hun våknet av at en en opprørt Kajsa som sto rett ved sengen hennes sammen med tre politimenn med svære maskingevær. Tror hun fikk seg litt av en overraskelse – og politimennene var ikke akkurat raske på å komme seg ut. Ikke hver dag man får muligheten til å se en halvnaken utlending, så det var nok et minneverdig øyeblikk for dem alle tre.
Tyven klarte de dessverre ikke å få tak i da – og det var flaks for han kan man si. Her i Etiopia er det ekstremt lite aksept for den type kriminalitet. Et godt eksempel på det fikk vi av en som jobber på den norske ambassaden. Han ble en gang robbet midt på dagen i en bakgate og det ble et voldsomt oppstyr. Folk ropte og skrek 'tyv, tyv' og sprang etter til de fikk tak i ham. Han fikk en real omgang juling av politiet og tillegg 2 år i fengsel for tyveriet. De fleste her mener det er en altfor mild straff, så de vurderer å gjøre den enda strengere. Så en kan forstå at folk heller tigger enn stjeler i dette landet.
Nå er det straks klart for noen ukers feltarbeid i Afar. Jeg har vært veldig klar for å reise en lang stund allerede, men har måtte tilpasse meg konseptet 'afrikansk tid'. Dette betyr at ting alltid blir utsatt. Noen timer hvis du er heldig, men vanligvis dager og uker. Jeg skulle egentlig reise i dag, men da jeg snakket med lederen for den lokale organisasjonen i går sa hun at jeg forhåpentligvis kan reise på tirsdag... inchallah... Så her er det bare å smøre seg med tålmodighet og glemme alle teite(?) vestlige forestillinger om planlegging og effektivitet.
Nå skal jeg ut i sola, håper alt står bra til med dere alle! Hei så lenge!
Det er så mye jeg kunne fortalt dere fra livet mitt her i Addis, så mange spesielle øyeblikk, opplevelser og mennesker. Sol, støvete veier og meskel-blomster som stikker frem i gjennom hekkene i nabolaget. Slitne Lada-drosjer, fullpakkede minibusser og svart dieseleksos som klør i nesen. Tiggere med alle mulige skavanker, noen blinde, noen uten armer og ben og noen viser frem åpne sår i håp om å få noen cent. Barn som leker i midtrabatten på motorveien, folk som tar seg en blund på fortauskanten. Håpefulle skopussere - uansett om du har sandaler eller joggesko på (regelen er at alt av skotøy kan pusses!) Gateselgere som har alt fra tyggis til grillet mais, solbriller og skurekluter. Masse små lokale barer med billig etiopisk øl og dundrende etiopiske rytmer fra slitne høyttalere. Esler, geiter og kyr som gresser i veikanten, og stopper trafikken. Kvinner som trasker kilometervis med altfor mange kilo ved på ryggen, for så å selge dem for noen birr på det lokale markedet. Villbikkjer som følger etter deg i mørket på vei hjem om kvelden. Fnising, latter og tilsnakk uansett hvor man beveger seg: 'Faranji, faranji!' (utlending, utlending!) 'China, china!' (tydeligvis ikke så lett å se forskjell på en nordmann og en kineser???) 'Hello, hello' 'I love you!' 'Where you from?' - Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører alt dette hver eneste dag. Og selv om jeg synes det er litt slitsomt i lengden, så er det med en hyggelig og nysgjerrig undertone fra etiopernes side. De synes nok vi 'utlendinger' er veldig morsomme og rare.
Forrige helg var det nok en gang en viktig høytidsdag i Etiopia. Denne gangen var det en feiring som kalles 'Meskel' eller 'the finding of the true cross'. Et eksempel på en av de mange litt underlige merkedagene i den Etiopiske kristendommen - og som viser at den er nesten mer forbundet med tradisjon enn med bibelen. Meskel feires til minne om at dronning Eleni en gang i det fjerde århundre fant en del av Jesu kors. Denne dagen tennes det bål rundt omkring over alt – for det var visstnok det denne dronningen gjorde. Og veien røyken blåste ledet henne til
Men det var ikke bare på Meskel square det ble feiret. Etter arrangementet var over dro vi til nabolaget hvor en av de norske vennene våre bor. Der hadde de, som i alle andre nabolag, tent et eget bål og hadde sin egen Meskel-fest. De fleste av mennene var drita fulle på øl og dårlig hjemmebrent og danset som noen gærninger, mens damene satt og så på. Så det var litt merkelig å komme som utlending og skulle delta på dette. Etter ei stund var det ei gammel etiopisk dame som vinka på meg sa jeg måtte sette meg ned sammen med henne. Da vi hadde snakket sammen en stund tok hun meg i handa og leide meg bort til huset sitt, som var relativt slitt og falleferdig. Der fikk jeg spise injera og være med på kaffe-seremoni sammen med familien hennes. Var kjempekoselig, og hun hadde heldigvis en sønn som snakket bra engelsk så vi fikk kommunisert litt bedre - amharisken min er ikke akkurat helt på topp. Hun ville jeg skulle komme dagen etter også, men siden det er et stykke unna ble det litt upraktisk. Føles litt slemt å komme og spise av maten til fattige familier også, men tror de synes det er stas da.
Dessverre ble jeg dårlig i magen utover kvelden - en av ulempene med å spise lokal mat. Jeg dro derfor hjem tidlig. Dagen etter fikk jeg vite at Kajsa, hun svenske venninna mi, hadde blitt robbet på veien utenfor huset sitt. Var en minibuss som hadde kjørt forbi, og sjåføren hadde tatt både pengene og mobilen hennes – men veska fikk hun beholde da. Camillas versjon av historien var uansett best. Hun våknet av at en en opprørt Kajsa som sto rett ved sengen hennes sammen med tre politimenn med svære maskingevær. Tror hun fikk seg litt av en overraskelse – og politimennene var ikke akkurat raske på å komme seg ut. Ikke hver dag man får muligheten til å se en halvnaken utlending, så det var nok et minneverdig øyeblikk for dem alle tre.
Tyven klarte de dessverre ikke å få tak i da – og det var flaks for han kan man si. Her i Etiopia er det ekstremt lite aksept for den type kriminalitet. Et godt eksempel på det fikk vi av en som jobber på den norske ambassaden. Han ble en gang robbet midt på dagen i en bakgate og det ble et voldsomt oppstyr. Folk ropte og skrek 'tyv, tyv' og sprang etter til de fikk tak i ham. Han fikk en real omgang juling av politiet og tillegg 2 år i fengsel for tyveriet. De fleste her mener det er en altfor mild straff, så de vurderer å gjøre den enda strengere. Så en kan forstå at folk heller tigger enn stjeler i dette landet.
Nå er det straks klart for noen ukers feltarbeid i Afar. Jeg har vært veldig klar for å reise en lang stund allerede, men har måtte tilpasse meg konseptet 'afrikansk tid'. Dette betyr at ting alltid blir utsatt. Noen timer hvis du er heldig, men vanligvis dager og uker. Jeg skulle egentlig reise i dag, men da jeg snakket med lederen for den lokale organisasjonen i går sa hun at jeg forhåpentligvis kan reise på tirsdag... inchallah... Så her er det bare å smøre seg med tålmodighet og glemme alle teite(?) vestlige forestillinger om planlegging og effektivitet.
Nå skal jeg ut i sola, håper alt står bra til med dere alle! Hei så lenge!
Monday, September 14, 2009
Godt (etiopisk) nyttår!
Hei alle sammen og godt nytt år! Siden Etiopia følger den julianske kalenderen feirer de nyttår den 11. september. Noen amerikanere har misforstått dette de siste årene, de synes nok ikke denne dagen er passende for raketter, fest og moro. Men her tror jeg neppe de tenker mye over det, og det feires som det har gjort i alle år. Personlig synes jeg det beste er at Etiopia bare har kommet til år 2002. Så plutselig er jeg bare 20 igjen - og det er jo fint. Vi markerte nyttår med fest hjemme hos Jørn og meg. Til sammen kom det ca 15 stk, både norske, svenske, danske, tyske, franske og etiopiske. Det ble en veldig koselig kveld med god mat og drikke og godt selskap.
De siste tre dagene har været forandret seg stort. Vi har hatt sol fra knallblå himmel og det har ikke regnet i det heletatt. I dag er Jørn og flere andre er ute og løper i finværet og skal deretter sole seg og bade på et hotell. Men nyttårsfeiringen og væromslaget har dessverre tatt litt hardt på for min del, så jeg ligger jeg hjemme og hoster og nyser. Og det er jo selvsagt kjedelig nå som vi endelig har fått finvær, men får prøve å gjøre noe nyttig - litt forsømt skolearbeid kanskje. Heldigvis er jeg ikke så syk som Camilla, praktikanten på den norske ambassaden. Hun var skikkelig dårlig i forrige uke, og fikk vite av legen at hun sannsynligvis hadde lungebetennelse og tyfus(!) Jeg som bare hadde hørt om tyfus gjennom Emil i Lønneberget, trodde denne sykdommen var utdødd for lenge siden. Men her i Etiopia finnes den altså ennå. Jeg var på sykebesøk forrige helg, og kan meddele at det ikke ser særlig fint ut. Stakkar Camilla var gråblå i ansiktet, så jeg ble nesten litt skremt da jeg så henne. Men nå har hun heldigvis fått penicillin og er på bedringens vei igjen.
I den siste tiden har jeg fått sjansen til å gjøre meg litt mer kjent med Addis. Jeg har hittil vært bortskjemt med at Jørn har kjørt meg omkring overalt, men denne uka reiste han og to andre fra kontoret på 4 dagers tur til et prosjekt nord i Etiopia. Jeg måtte da klare meg alene noen dager, men det gikk fint - og det var egentlig bra at jeg endelig fikk prøve å orientere meg litt på egen hånd. Addis har et veldig praktisk system med minibusser som kjører rundt omkring mellom alle de forskjellige bydelene. De går hele tiden og koster mellom 1-2 birr (50 øre-1 kr) avhengig av hvor langt en skal. Veldig praktisk og billig system for å komme seg rundt altså. Jeg har selvsagt rotet meg bort noen ganger, men folk er heldigvis hjelpsomme. Ikke alle som er like gode i engelsk, men man kommer langt med å peke og å veive med hendene også.
Ellers har de siste ukene ruslet og gått som vanlig. Jeg har brukt en del tid på å forberede feltarbeidet mitt og har hatt møte med organisasjonen jeg skal jobbe sammen med. Det viser seg at de vil utvide feltarbeidet mitt litt slik at jeg først skal reise noen dager til et helt nytt kunstig vannings-prosjekt og deretter være ca 2 uker på en av de eldste installasjonene i regionen. Til sammen blir jeg da ca 3 uker langt ute i ingenmannsland, noe jeg selvsagt er ganske spent på. Jeg har jo aldri gjort noe lignende feltarbeid før, men håper jo å få noe ut at dette oppholdet som kan være nyttig både for meg, Utviklingsfondet og den lokale organisasjonen.
Er også litt spent på hvordan det vil gå å bo der ute. For det første er det kanskje 10-15 grader varmere enn her i Addis, tror normalen er på ca 35-40 grader. Så tror ikke jeg kommer til å fryse i hvertfall! Boforholdene er, som lederen av den lokale organisasjonen sa det; 'very basic'. Dette innebærer at lokalbefolkningen bor i bambushytter uten innlagt vann eller strøm. Jeg skal bo på lignende vis mens jeg er der, men tror organisasjonen har et aggregat så jeg får ladet opp batteriet på pc'en og sånt. Ellers blir det god gammeldags kroppsvask i tre uker, men det får vel gå det også.
Det blir nok også utfordrende å spise lokal kost i 3 uker. Det som har vært mest krevende å venne seg til er det lokale brødet, 'injera'. Det har svampaktig konsistens (litt som en type klut man bruker til å tørke oppvaskkummen) og smaker syrlig. Dette spiser man med forskjellige sauser, grønnsaker og kjøtt. Etiopiere vil helst ha det til alle måltider, de hevder selv at de faktisk er helt avhengige av det. Jeg har ikke rukket å gjøre meg avhengig akkurat, men har så smått begynt å like det. Men er som sagt litt usikker på om jeg kommer til å være like begeistret etter 3 uker med bare injera, vi får vel se :)
Jepsi pepsi, det var det jeg rakk i dag. La meg få høre hvordan det går med dere også!
De siste tre dagene har været forandret seg stort. Vi har hatt sol fra knallblå himmel og det har ikke regnet i det heletatt. I dag er Jørn og flere andre er ute og løper i finværet og skal deretter sole seg og bade på et hotell. Men nyttårsfeiringen og væromslaget har dessverre tatt litt hardt på for min del, så jeg ligger jeg hjemme og hoster og nyser. Og det er jo selvsagt kjedelig nå som vi endelig har fått finvær, men får prøve å gjøre noe nyttig - litt forsømt skolearbeid kanskje. Heldigvis er jeg ikke så syk som Camilla, praktikanten på den norske ambassaden. Hun var skikkelig dårlig i forrige uke, og fikk vite av legen at hun sannsynligvis hadde lungebetennelse og tyfus(!) Jeg som bare hadde hørt om tyfus gjennom Emil i Lønneberget, trodde denne sykdommen var utdødd for lenge siden. Men her i Etiopia finnes den altså ennå. Jeg var på sykebesøk forrige helg, og kan meddele at det ikke ser særlig fint ut. Stakkar Camilla var gråblå i ansiktet, så jeg ble nesten litt skremt da jeg så henne. Men nå har hun heldigvis fått penicillin og er på bedringens vei igjen.
I den siste tiden har jeg fått sjansen til å gjøre meg litt mer kjent med Addis. Jeg har hittil vært bortskjemt med at Jørn har kjørt meg omkring overalt, men denne uka reiste han og to andre fra kontoret på 4 dagers tur til et prosjekt nord i Etiopia. Jeg måtte da klare meg alene noen dager, men det gikk fint - og det var egentlig bra at jeg endelig fikk prøve å orientere meg litt på egen hånd. Addis har et veldig praktisk system med minibusser som kjører rundt omkring mellom alle de forskjellige bydelene. De går hele tiden og koster mellom 1-2 birr (50 øre-1 kr) avhengig av hvor langt en skal. Veldig praktisk og billig system for å komme seg rundt altså. Jeg har selvsagt rotet meg bort noen ganger, men folk er heldigvis hjelpsomme. Ikke alle som er like gode i engelsk, men man kommer langt med å peke og å veive med hendene også.
Ellers har de siste ukene ruslet og gått som vanlig. Jeg har brukt en del tid på å forberede feltarbeidet mitt og har hatt møte med organisasjonen jeg skal jobbe sammen med. Det viser seg at de vil utvide feltarbeidet mitt litt slik at jeg først skal reise noen dager til et helt nytt kunstig vannings-prosjekt og deretter være ca 2 uker på en av de eldste installasjonene i regionen. Til sammen blir jeg da ca 3 uker langt ute i ingenmannsland, noe jeg selvsagt er ganske spent på. Jeg har jo aldri gjort noe lignende feltarbeid før, men håper jo å få noe ut at dette oppholdet som kan være nyttig både for meg, Utviklingsfondet og den lokale organisasjonen.
Er også litt spent på hvordan det vil gå å bo der ute. For det første er det kanskje 10-15 grader varmere enn her i Addis, tror normalen er på ca 35-40 grader. Så tror ikke jeg kommer til å fryse i hvertfall! Boforholdene er, som lederen av den lokale organisasjonen sa det; 'very basic'. Dette innebærer at lokalbefolkningen bor i bambushytter uten innlagt vann eller strøm. Jeg skal bo på lignende vis mens jeg er der, men tror organisasjonen har et aggregat så jeg får ladet opp batteriet på pc'en og sånt. Ellers blir det god gammeldags kroppsvask i tre uker, men det får vel gå det også.
Det blir nok også utfordrende å spise lokal kost i 3 uker. Det som har vært mest krevende å venne seg til er det lokale brødet, 'injera'. Det har svampaktig konsistens (litt som en type klut man bruker til å tørke oppvaskkummen) og smaker syrlig. Dette spiser man med forskjellige sauser, grønnsaker og kjøtt. Etiopiere vil helst ha det til alle måltider, de hevder selv at de faktisk er helt avhengige av det. Jeg har ikke rukket å gjøre meg avhengig akkurat, men har så smått begynt å like det. Men er som sagt litt usikker på om jeg kommer til å være like begeistret etter 3 uker med bare injera, vi får vel se :)
Jepsi pepsi, det var det jeg rakk i dag. La meg få høre hvordan det går med dere også!
Monday, August 31, 2009
Endelig ny oppdatering!
Da var det på tide med en liten oppdatering fra Addis igjen. Her står alt fortsatt bare bra til. I den siste tida har regnskyllene kommet sjeldnere så vi har fått litt tid ute i sola. Og det er jo fint for nordmenn som er gale etter sol og sommer. Jeg har prøvd å forklare dette med værsyke for noen av etiopierne på kontoret, og at vi nordmenn lett kan bli i litt dårlig humør hvis det blir for mye gråvær. Men her forstår de ikke dette særlig godt. Regntiden er utelukkende forbundet med noe positivt fordi det sikrer avlingene rundt omkring i landet. Og siden 85 % av Etiopias befolkning er i primærsektoren kan en jo skjønne det. Lite nedbør i regntiden kan få enorme konsekvenser for livsgrunnlaget til de aller fleste som bor her. Men personlig klarer jeg ennå ikke helt å glede meg over styrtregn som gjør meg klissvåt på under 10 sekunder.
Livet her har gått sin vante gang de siste ukene. Har jobbet en del på kontoret, hvor jeg har hjulpet til med å lage faktaark om Utviklingsfondets prosjekter i Etiopia. Disse faktaarkene skal oppsummere hva partnerne har oppnådd gjennom prosjektene sine, hva de har lært og hva som er utfordringene i det videre arbeidet. Dette har da derfor vært en god mulighet for meg til å sette meg inn i hva Utviklingsfondets partnere driver med. Det er stor bredde, alt fra klima og miljø via mikrokreditt til dyrehelse og kunstig vannings-prosjekt. Og jeg føler meg aldeles ikke utlært ennå. De fleste problemstillingene hadde jeg ikke en gang tenkt på før jeg kom hit, så jeg prøver bare å suge til meg så mye kunnskap som mulig.
Ellers så har jeg deltatt på noen møter med partnerne – noe som også blir en av arbeidsoppgavene mine i høst. Denne uka var litt spesiell fordi vi hadde besøk av Aksel Nærstad, seniorpolitisk rådgiver på Utviklingsfondets hovedkontor i Oslo. Han var her fordi han er leder for 'More and Better' – en internasjonal kampanje mot sult. Og da var jo selvsagt Etiopia et riktig så passende sted å holde møte. Vi samlet derfor alle partnere som hadde bidrag til hvordan man skal øke matsikkerheten i Etiopia. På dette møtet fikk jeg også litt innsikt i hvem det er som driver med utvikling her til lands. Etter 20 menn og én kvinne hadde ankommet møterommet hvisket Aksel til meg: 'Marthe, dette blir vel ikke akkurat noe kvinnemøte...' Det var litt komisk, synes jeg, men det var nok også et bilde på at likestilling ikke er den mest aktuelle kampsaken her. Men så har de vel noen andre problemer å ta tak i først...
Etterhvert skal jeg i gang med mitt 'eget' prosjekt også. Planen er da å reise ut noen uker på landsbygda til en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Prosjektet mitt går ut på å undersøke hvordan bruk av kunstig vanning har forandret livssituasjonen for nomadene i området. Nomadene driver tradisjonelt bare med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Siden konflikt har vært en av mine interessefelt, så skal jeg spesielt se på om ressurstilgangen i området (og da spesielt tilgang på vann) har vært av betydning for konfliktsituasjonen. For utenforstående høres sikkert dette snevert og sært ut, noe det nok også er. Men motsetninger er det dessverre nok av i dette landet og konfliktsituasjonen er reell flere steder. Landsbyen hvor jeg egentlig skulle gjøre feltarbeid har det nylig vært urolig og nesten 30 mennesker har blitt drept de siste månedene. Det blir derfor til at jeg drar i felten et annet sted. (Jeg forteller ikke dette for at dere hjemme skal bli bekymret - dere kan bare slappe av, for jeg får slett ikke lov til å dra til områder hvor det kan være farlig). Men som dere forstår er Etiopia altså et land som er høyst aktuelt for studiet av konflikt.
Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gå i butikken og kjøpe etiopisk honning. Den har nettopp kommet til Norge, og blir lansert om en måneds tid. Noen av dere så kanskje at Erik Solheim åpnet containeren på Oslo havn på NRK nyhetene for noen dager siden? Uansett, denne honningen er fra et av regnskogsområdene i Sørvest-Etiopia og har funnet veien til Norge gjennom et av Utviklingsfondets prosjekt. Ved å kjøpe etiopisk honning kan dere støtte 'trade for aid' og gi birøkterne her et sikrere livsgrunnlag. Honningen er forøvrig god også - for dere som er kjennere så kan jeg tilføye at den er litt lysere og smaker litt mer blomst enn den norske honningen.
Det var det jeg rakk i dag. Som vanlig: send mail – det gjør meg glad :)
Livet her har gått sin vante gang de siste ukene. Har jobbet en del på kontoret, hvor jeg har hjulpet til med å lage faktaark om Utviklingsfondets prosjekter i Etiopia. Disse faktaarkene skal oppsummere hva partnerne har oppnådd gjennom prosjektene sine, hva de har lært og hva som er utfordringene i det videre arbeidet. Dette har da derfor vært en god mulighet for meg til å sette meg inn i hva Utviklingsfondets partnere driver med. Det er stor bredde, alt fra klima og miljø via mikrokreditt til dyrehelse og kunstig vannings-prosjekt. Og jeg føler meg aldeles ikke utlært ennå. De fleste problemstillingene hadde jeg ikke en gang tenkt på før jeg kom hit, så jeg prøver bare å suge til meg så mye kunnskap som mulig.
Ellers så har jeg deltatt på noen møter med partnerne – noe som også blir en av arbeidsoppgavene mine i høst. Denne uka var litt spesiell fordi vi hadde besøk av Aksel Nærstad, seniorpolitisk rådgiver på Utviklingsfondets hovedkontor i Oslo. Han var her fordi han er leder for 'More and Better' – en internasjonal kampanje mot sult. Og da var jo selvsagt Etiopia et riktig så passende sted å holde møte. Vi samlet derfor alle partnere som hadde bidrag til hvordan man skal øke matsikkerheten i Etiopia. På dette møtet fikk jeg også litt innsikt i hvem det er som driver med utvikling her til lands. Etter 20 menn og én kvinne hadde ankommet møterommet hvisket Aksel til meg: 'Marthe, dette blir vel ikke akkurat noe kvinnemøte...' Det var litt komisk, synes jeg, men det var nok også et bilde på at likestilling ikke er den mest aktuelle kampsaken her. Men så har de vel noen andre problemer å ta tak i først...
Etterhvert skal jeg i gang med mitt 'eget' prosjekt også. Planen er da å reise ut noen uker på landsbygda til en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Prosjektet mitt går ut på å undersøke hvordan bruk av kunstig vanning har forandret livssituasjonen for nomadene i området. Nomadene driver tradisjonelt bare med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Siden konflikt har vært en av mine interessefelt, så skal jeg spesielt se på om ressurstilgangen i området (og da spesielt tilgang på vann) har vært av betydning for konfliktsituasjonen. For utenforstående høres sikkert dette snevert og sært ut, noe det nok også er. Men motsetninger er det dessverre nok av i dette landet og konfliktsituasjonen er reell flere steder. Landsbyen hvor jeg egentlig skulle gjøre feltarbeid har det nylig vært urolig og nesten 30 mennesker har blitt drept de siste månedene. Det blir derfor til at jeg drar i felten et annet sted. (Jeg forteller ikke dette for at dere hjemme skal bli bekymret - dere kan bare slappe av, for jeg får slett ikke lov til å dra til områder hvor det kan være farlig). Men som dere forstår er Etiopia altså et land som er høyst aktuelt for studiet av konflikt.
Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gå i butikken og kjøpe etiopisk honning. Den har nettopp kommet til Norge, og blir lansert om en måneds tid. Noen av dere så kanskje at Erik Solheim åpnet containeren på Oslo havn på NRK nyhetene for noen dager siden? Uansett, denne honningen er fra et av regnskogsområdene i Sørvest-Etiopia og har funnet veien til Norge gjennom et av Utviklingsfondets prosjekt. Ved å kjøpe etiopisk honning kan dere støtte 'trade for aid' og gi birøkterne her et sikrere livsgrunnlag. Honningen er forøvrig god også - for dere som er kjennere så kan jeg tilføye at den er litt lysere og smaker litt mer blomst enn den norske honningen.
Det var det jeg rakk i dag. Som vanlig: send mail – det gjør meg glad :)
Monday, August 17, 2009
Første tur i felten
Da er det på tide med en ny oppdatering her fra Addis Ababa. Først av alt, takk for mail! Norge føles ganske fjernt for min del nå så det er veldig koselig å høre hva dere driver med en halv verden unna.
Sist uke har gått fort. På mandag reiste hele staben 6 timer østover til en by som heter Awash. Denne lille og gudsforlatte byen ligger i inngangsporten til Afar, en region nord-øst i Etiopia. Utviklingsfondet har de fleste av prosjektene sine i denne regionen, som er kjent som en av de tørreste og varmeste plassene i hele Afrika. Alle prosjektene der har som mål skape et bærekraftig livsgrunnlag for nomadene som bor i området. Dette gjøres i samarbeid med lokale organisasjoner og kooperativ i området, som hver jobber med fokus på forskjellige områder. De fleste jobber generelt med å skape et næringsgrunnlag blant nomadene som går utover dyrehold. Dette skal gi dem flere ben å stå på f.eks. i perioder med ekstrem tørke. Metodene som brukes er blant annet mikrokreditt som gir dem muligheter til å starte opp egne små bedrifter. Andre prosjekter prøver å legge til rette for at det skal kunne drives jordbruk for eksempel gjennom bruk av kunstig vanning. Ellers jobber flere av partnerne også mer spesifikt med å begrense bruken og øke kunnskapen rundt bruk av skadelige ugress- og insektsdrepende middel, øke kunnskap om dyrehelse samt å øke nomadenes innflytelse ovenfor myndighetene.
Som dere skjønner var derfor et relativt vidt omfang av temaer på work-shopen vi hadde med partnerne i Awash. Det overordnende målet med å møtes var at organisasjonene skulle lære av hverandres praksis og kunne samarbeide på områder med felles vinning. En stor utfordring innen utvikling er å koordinere aktiviteter og kanalisere ressursene så de blir brukt mest mulig effektivt. Dette er særlig krevende i store og uoversiktlige områder som Afar hvor bosetningen er såpass spredt. Et annet viktig fokus fra Utviklingsfondet sin side var å se på hvordan partnerne kan gjøre resultatene sine mer målbare, slik at man kan få mer innsikt i hva prosjektene fører til – og i hvilken grad man faktisk har en utvikling. Denne formen for rapportering er slett ingen selvfølge blant partnerne i dag, men utrolig viktig fot at de skal ha grunnlag for fremtidig støtte fra donorne.
Work-shopen ble vellykket for alle parter. For min egen del var den også nyttig da jeg fikk mulighet til suge til meg mest mulig kunnskap om prosjektene og utfordringene som er i Afar regionen. Vi fikk også sjansen til å møte partnerne mer uformelt. Den ene kvelden hadde en av organisasjonene et show hvor de viste tradisjonell afarsk dans. Og det var jo en riktig så fin og morsom opplevelse helt til de plutselig skulle ha med seg meg
på dansinga. Som kjent er ikke dansing akkurat min sterkeste side, desto mindre tradisjonell afarsk dans. Men det var slett ikke rom for å si nei, heller ikke da de begynte å kle på meg masse tradisjonelle klær og smykker. Det hele ble en ganske pinlig seanse for min del, men alle andre syntes selvfølgelig det var utrolig festlig å se på utlendinger som danset en dans de ikke kunne. Og som om ikke dansinga var ille nok i seg selv hadde selvsagt en av medarbeiderne mine i Utviklingsfondet tatt opp hele seansen på video! Så til advarsel eksisterer det altså nå en film av Marthe som danser afarsk dans utkledt som afarsk kvinne. Skrekk og gru...
Men bortsett fra dansinga så var det altså bare kos å være med ut i felten. Det var artig å bli bedre kjent med de andre medarbeiderne på avdelinga også. Flere av dem hadde faktisk aldri vært i Afar før. De var ekstremt oppspilt over å være på tur, og fniste og kaklet hele turen nedover til jeg var ganske så sliten i hodet. Men det var artig å se at de hadde det så morsomt, reising er jo ikke akkurat noe hverdagslig blant folk her så det var jo en opplevelse utenom det vanlige for flere av dem. To av medarbeiderne mine ble til og med så inspirert at de kjøpte med seg afarske klær hjem. Kanskje de skal holde et nytt danseshow hjemme i stua, ikke vet jeg...
Ellers har dagene etter vi kom hjem gått med til litt arbeid på kontoret og til å kjøre rundt en hel dag med Utviklingfondets ”logistic officer”, mr B, på leting etter bilbatteri (han heter egentlig Bizuayhu, men siden det er så vanskelig å uttale har jeg fått tillatelse til å kalle ham mr B :) Det var visst ikke så lett å oppdrive bilbatteri av riktig sort her i Addis, først etter 1 ½ dag leting fant han et han kunne bruke. Ellers har helga gått mest med til lesing, avslapping og litt høydetrening. Det er fremdeles ganske hardt, kroppen føles ennå ganske sløv og merkelig på 3000 meters høyde. Dessuten er Jørn såpass godt akklimatisert at jeg nok føler meg i desto dårligere form. Men tror han synes det er greit å trene sammen med meg til en forandring – han er nemlig sammen med Susanne Wigene, en av de beste langdistanseløperne i Norge. Så regner med at joggeturene med meg er ganske så behagelige :)
Det får bli alt for denne gang. Fortsett å send mail, det setter jeg pris på!
Sist uke har gått fort. På mandag reiste hele staben 6 timer østover til en by som heter Awash. Denne lille og gudsforlatte byen ligger i inngangsporten til Afar, en region nord-øst i Etiopia. Utviklingsfondet har de fleste av prosjektene sine i denne regionen, som er kjent som en av de tørreste og varmeste plassene i hele Afrika. Alle prosjektene der har som mål skape et bærekraftig livsgrunnlag for nomadene som bor i området. Dette gjøres i samarbeid med lokale organisasjoner og kooperativ i området, som hver jobber med fokus på forskjellige områder. De fleste jobber generelt med å skape et næringsgrunnlag blant nomadene som går utover dyrehold. Dette skal gi dem flere ben å stå på f.eks. i perioder med ekstrem tørke. Metodene som brukes er blant annet mikrokreditt som gir dem muligheter til å starte opp egne små bedrifter. Andre prosjekter prøver å legge til rette for at det skal kunne drives jordbruk for eksempel gjennom bruk av kunstig vanning. Ellers jobber flere av partnerne også mer spesifikt med å begrense bruken og øke kunnskapen rundt bruk av skadelige ugress- og insektsdrepende middel, øke kunnskap om dyrehelse samt å øke nomadenes innflytelse ovenfor myndighetene.
Som dere skjønner var derfor et relativt vidt omfang av temaer på work-shopen vi hadde med partnerne i Awash. Det overordnende målet med å møtes var at organisasjonene skulle lære av hverandres praksis og kunne samarbeide på områder med felles vinning. En stor utfordring innen utvikling er å koordinere aktiviteter og kanalisere ressursene så de blir brukt mest mulig effektivt. Dette er særlig krevende i store og uoversiktlige områder som Afar hvor bosetningen er såpass spredt. Et annet viktig fokus fra Utviklingsfondet sin side var å se på hvordan partnerne kan gjøre resultatene sine mer målbare, slik at man kan få mer innsikt i hva prosjektene fører til – og i hvilken grad man faktisk har en utvikling. Denne formen for rapportering er slett ingen selvfølge blant partnerne i dag, men utrolig viktig fot at de skal ha grunnlag for fremtidig støtte fra donorne.
Work-shopen ble vellykket for alle parter. For min egen del var den også nyttig da jeg fikk mulighet til suge til meg mest mulig kunnskap om prosjektene og utfordringene som er i Afar regionen. Vi fikk også sjansen til å møte partnerne mer uformelt. Den ene kvelden hadde en av organisasjonene et show hvor de viste tradisjonell afarsk dans. Og det var jo en riktig så fin og morsom opplevelse helt til de plutselig skulle ha med seg meg
Men bortsett fra dansinga så var det altså bare kos å være med ut i felten. Det var artig å bli bedre kjent med de andre medarbeiderne på avdelinga også. Flere av dem hadde faktisk aldri vært i Afar før. De var ekstremt oppspilt over å være på tur, og fniste og kaklet hele turen nedover til jeg var ganske så sliten i hodet. Men det var artig å se at de hadde det så morsomt, reising er jo ikke akkurat noe hverdagslig blant folk her så det var jo en opplevelse utenom det vanlige for flere av dem. To av medarbeiderne mine ble til og med så inspirert at de kjøpte med seg afarske klær hjem. Kanskje de skal holde et nytt danseshow hjemme i stua, ikke vet jeg...
Ellers har dagene etter vi kom hjem gått med til litt arbeid på kontoret og til å kjøre rundt en hel dag med Utviklingfondets ”logistic officer”, mr B, på leting etter bilbatteri (han heter egentlig Bizuayhu, men siden det er så vanskelig å uttale har jeg fått tillatelse til å kalle ham mr B :) Det var visst ikke så lett å oppdrive bilbatteri av riktig sort her i Addis, først etter 1 ½ dag leting fant han et han kunne bruke. Ellers har helga gått mest med til lesing, avslapping og litt høydetrening. Det er fremdeles ganske hardt, kroppen føles ennå ganske sløv og merkelig på 3000 meters høyde. Dessuten er Jørn såpass godt akklimatisert at jeg nok føler meg i desto dårligere form. Men tror han synes det er greit å trene sammen med meg til en forandring – han er nemlig sammen med Susanne Wigene, en av de beste langdistanseløperne i Norge. Så regner med at joggeturene med meg er ganske så behagelige :)
Det får bli alt for denne gang. Fortsett å send mail, det setter jeg pris på!
Subscribe to:
Posts (Atom)