Da var det på tide med en liten oppdatering fra Addis igjen. Her står alt fortsatt bare bra til. I den siste tida har regnskyllene kommet sjeldnere så vi har fått litt tid ute i sola. Og det er jo fint for nordmenn som er gale etter sol og sommer. Jeg har prøvd å forklare dette med værsyke for noen av etiopierne på kontoret, og at vi nordmenn lett kan bli i litt dårlig humør hvis det blir for mye gråvær. Men her forstår de ikke dette særlig godt. Regntiden er utelukkende forbundet med noe positivt fordi det sikrer avlingene rundt omkring i landet. Og siden 85 % av Etiopias befolkning er i primærsektoren kan en jo skjønne det. Lite nedbør i regntiden kan få enorme konsekvenser for livsgrunnlaget til de aller fleste som bor her. Men personlig klarer jeg ennå ikke helt å glede meg over styrtregn som gjør meg klissvåt på under 10 sekunder.
Livet her har gått sin vante gang de siste ukene. Har jobbet en del på kontoret, hvor jeg har hjulpet til med å lage faktaark om Utviklingsfondets prosjekter i Etiopia. Disse faktaarkene skal oppsummere hva partnerne har oppnådd gjennom prosjektene sine, hva de har lært og hva som er utfordringene i det videre arbeidet. Dette har da derfor vært en god mulighet for meg til å sette meg inn i hva Utviklingsfondets partnere driver med. Det er stor bredde, alt fra klima og miljø via mikrokreditt til dyrehelse og kunstig vannings-prosjekt. Og jeg føler meg aldeles ikke utlært ennå. De fleste problemstillingene hadde jeg ikke en gang tenkt på før jeg kom hit, så jeg prøver bare å suge til meg så mye kunnskap som mulig.
Ellers så har jeg deltatt på noen møter med partnerne – noe som også blir en av arbeidsoppgavene mine i høst. Denne uka var litt spesiell fordi vi hadde besøk av Aksel Nærstad, seniorpolitisk rådgiver på Utviklingsfondets hovedkontor i Oslo. Han var her fordi han er leder for 'More and Better' – en internasjonal kampanje mot sult. Og da var jo selvsagt Etiopia et riktig så passende sted å holde møte. Vi samlet derfor alle partnere som hadde bidrag til hvordan man skal øke matsikkerheten i Etiopia. På dette møtet fikk jeg også litt innsikt i hvem det er som driver med utvikling her til lands. Etter 20 menn og én kvinne hadde ankommet møterommet hvisket Aksel til meg: 'Marthe, dette blir vel ikke akkurat noe kvinnemøte...' Det var litt komisk, synes jeg, men det var nok også et bilde på at likestilling ikke er den mest aktuelle kampsaken her. Men så har de vel noen andre problemer å ta tak i først...
Etterhvert skal jeg i gang med mitt 'eget' prosjekt også. Planen er da å reise ut noen uker på landsbygda til en av de eldste kunstig vannings-installasjonene i regionen. Prosjektet mitt går ut på å undersøke hvordan bruk av kunstig vanning har forandret livssituasjonen for nomadene i området. Nomadene driver tradisjonelt bare med husdyrhold, men har med kunstig vanning også fått mulighet til å dyrke jorda. Siden konflikt har vært en av mine interessefelt, så skal jeg spesielt se på om ressurstilgangen i området (og da spesielt tilgang på vann) har vært av betydning for konfliktsituasjonen. For utenforstående høres sikkert dette snevert og sært ut, noe det nok også er. Men motsetninger er det dessverre nok av i dette landet og konfliktsituasjonen er reell flere steder. Landsbyen hvor jeg egentlig skulle gjøre feltarbeid har det nylig vært urolig og nesten 30 mennesker har blitt drept de siste månedene. Det blir derfor til at jeg drar i felten et annet sted. (Jeg forteller ikke dette for at dere hjemme skal bli bekymret - dere kan bare slappe av, for jeg får slett ikke lov til å dra til områder hvor det kan være farlig). Men som dere forstår er Etiopia altså et land som er høyst aktuelt for studiet av konflikt.
Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gå i butikken og kjøpe etiopisk honning. Den har nettopp kommet til Norge, og blir lansert om en måneds tid. Noen av dere så kanskje at Erik Solheim åpnet containeren på Oslo havn på NRK nyhetene for noen dager siden? Uansett, denne honningen er fra et av regnskogsområdene i Sørvest-Etiopia og har funnet veien til Norge gjennom et av Utviklingsfondets prosjekt. Ved å kjøpe etiopisk honning kan dere støtte 'trade for aid' og gi birøkterne her et sikrere livsgrunnlag. Honningen er forøvrig god også - for dere som er kjennere så kan jeg tilføye at den er litt lysere og smaker litt mer blomst enn den norske honningen.
Det var det jeg rakk i dag. Som vanlig: send mail – det gjør meg glad :)
Monday, August 31, 2009
Monday, August 17, 2009
Første tur i felten
Da er det på tide med en ny oppdatering her fra Addis Ababa. Først av alt, takk for mail! Norge føles ganske fjernt for min del nå så det er veldig koselig å høre hva dere driver med en halv verden unna.
Sist uke har gått fort. På mandag reiste hele staben 6 timer østover til en by som heter Awash. Denne lille og gudsforlatte byen ligger i inngangsporten til Afar, en region nord-øst i Etiopia. Utviklingsfondet har de fleste av prosjektene sine i denne regionen, som er kjent som en av de tørreste og varmeste plassene i hele Afrika. Alle prosjektene der har som mål skape et bærekraftig livsgrunnlag for nomadene som bor i området. Dette gjøres i samarbeid med lokale organisasjoner og kooperativ i området, som hver jobber med fokus på forskjellige områder. De fleste jobber generelt med å skape et næringsgrunnlag blant nomadene som går utover dyrehold. Dette skal gi dem flere ben å stå på f.eks. i perioder med ekstrem tørke. Metodene som brukes er blant annet mikrokreditt som gir dem muligheter til å starte opp egne små bedrifter. Andre prosjekter prøver å legge til rette for at det skal kunne drives jordbruk for eksempel gjennom bruk av kunstig vanning. Ellers jobber flere av partnerne også mer spesifikt med å begrense bruken og øke kunnskapen rundt bruk av skadelige ugress- og insektsdrepende middel, øke kunnskap om dyrehelse samt å øke nomadenes innflytelse ovenfor myndighetene.
Som dere skjønner var derfor et relativt vidt omfang av temaer på work-shopen vi hadde med partnerne i Awash. Det overordnende målet med å møtes var at organisasjonene skulle lære av hverandres praksis og kunne samarbeide på områder med felles vinning. En stor utfordring innen utvikling er å koordinere aktiviteter og kanalisere ressursene så de blir brukt mest mulig effektivt. Dette er særlig krevende i store og uoversiktlige områder som Afar hvor bosetningen er såpass spredt. Et annet viktig fokus fra Utviklingsfondet sin side var å se på hvordan partnerne kan gjøre resultatene sine mer målbare, slik at man kan få mer innsikt i hva prosjektene fører til – og i hvilken grad man faktisk har en utvikling. Denne formen for rapportering er slett ingen selvfølge blant partnerne i dag, men utrolig viktig fot at de skal ha grunnlag for fremtidig støtte fra donorne.
Work-shopen ble vellykket for alle parter. For min egen del var den også nyttig da jeg fikk mulighet til suge til meg mest mulig kunnskap om prosjektene og utfordringene som er i Afar regionen. Vi fikk også sjansen til å møte partnerne mer uformelt. Den ene kvelden hadde en av organisasjonene et show hvor de viste tradisjonell afarsk dans. Og det var jo en riktig så fin og morsom opplevelse helt til de plutselig skulle ha med seg meg
på dansinga. Som kjent er ikke dansing akkurat min sterkeste side, desto mindre tradisjonell afarsk dans. Men det var slett ikke rom for å si nei, heller ikke da de begynte å kle på meg masse tradisjonelle klær og smykker. Det hele ble en ganske pinlig seanse for min del, men alle andre syntes selvfølgelig det var utrolig festlig å se på utlendinger som danset en dans de ikke kunne. Og som om ikke dansinga var ille nok i seg selv hadde selvsagt en av medarbeiderne mine i Utviklingsfondet tatt opp hele seansen på video! Så til advarsel eksisterer det altså nå en film av Marthe som danser afarsk dans utkledt som afarsk kvinne. Skrekk og gru...
Men bortsett fra dansinga så var det altså bare kos å være med ut i felten. Det var artig å bli bedre kjent med de andre medarbeiderne på avdelinga også. Flere av dem hadde faktisk aldri vært i Afar før. De var ekstremt oppspilt over å være på tur, og fniste og kaklet hele turen nedover til jeg var ganske så sliten i hodet. Men det var artig å se at de hadde det så morsomt, reising er jo ikke akkurat noe hverdagslig blant folk her så det var jo en opplevelse utenom det vanlige for flere av dem. To av medarbeiderne mine ble til og med så inspirert at de kjøpte med seg afarske klær hjem. Kanskje de skal holde et nytt danseshow hjemme i stua, ikke vet jeg...
Ellers har dagene etter vi kom hjem gått med til litt arbeid på kontoret og til å kjøre rundt en hel dag med Utviklingfondets ”logistic officer”, mr B, på leting etter bilbatteri (han heter egentlig Bizuayhu, men siden det er så vanskelig å uttale har jeg fått tillatelse til å kalle ham mr B :) Det var visst ikke så lett å oppdrive bilbatteri av riktig sort her i Addis, først etter 1 ½ dag leting fant han et han kunne bruke. Ellers har helga gått mest med til lesing, avslapping og litt høydetrening. Det er fremdeles ganske hardt, kroppen føles ennå ganske sløv og merkelig på 3000 meters høyde. Dessuten er Jørn såpass godt akklimatisert at jeg nok føler meg i desto dårligere form. Men tror han synes det er greit å trene sammen med meg til en forandring – han er nemlig sammen med Susanne Wigene, en av de beste langdistanseløperne i Norge. Så regner med at joggeturene med meg er ganske så behagelige :)
Det får bli alt for denne gang. Fortsett å send mail, det setter jeg pris på!
Sist uke har gått fort. På mandag reiste hele staben 6 timer østover til en by som heter Awash. Denne lille og gudsforlatte byen ligger i inngangsporten til Afar, en region nord-øst i Etiopia. Utviklingsfondet har de fleste av prosjektene sine i denne regionen, som er kjent som en av de tørreste og varmeste plassene i hele Afrika. Alle prosjektene der har som mål skape et bærekraftig livsgrunnlag for nomadene som bor i området. Dette gjøres i samarbeid med lokale organisasjoner og kooperativ i området, som hver jobber med fokus på forskjellige områder. De fleste jobber generelt med å skape et næringsgrunnlag blant nomadene som går utover dyrehold. Dette skal gi dem flere ben å stå på f.eks. i perioder med ekstrem tørke. Metodene som brukes er blant annet mikrokreditt som gir dem muligheter til å starte opp egne små bedrifter. Andre prosjekter prøver å legge til rette for at det skal kunne drives jordbruk for eksempel gjennom bruk av kunstig vanning. Ellers jobber flere av partnerne også mer spesifikt med å begrense bruken og øke kunnskapen rundt bruk av skadelige ugress- og insektsdrepende middel, øke kunnskap om dyrehelse samt å øke nomadenes innflytelse ovenfor myndighetene.
Som dere skjønner var derfor et relativt vidt omfang av temaer på work-shopen vi hadde med partnerne i Awash. Det overordnende målet med å møtes var at organisasjonene skulle lære av hverandres praksis og kunne samarbeide på områder med felles vinning. En stor utfordring innen utvikling er å koordinere aktiviteter og kanalisere ressursene så de blir brukt mest mulig effektivt. Dette er særlig krevende i store og uoversiktlige områder som Afar hvor bosetningen er såpass spredt. Et annet viktig fokus fra Utviklingsfondet sin side var å se på hvordan partnerne kan gjøre resultatene sine mer målbare, slik at man kan få mer innsikt i hva prosjektene fører til – og i hvilken grad man faktisk har en utvikling. Denne formen for rapportering er slett ingen selvfølge blant partnerne i dag, men utrolig viktig fot at de skal ha grunnlag for fremtidig støtte fra donorne.
Work-shopen ble vellykket for alle parter. For min egen del var den også nyttig da jeg fikk mulighet til suge til meg mest mulig kunnskap om prosjektene og utfordringene som er i Afar regionen. Vi fikk også sjansen til å møte partnerne mer uformelt. Den ene kvelden hadde en av organisasjonene et show hvor de viste tradisjonell afarsk dans. Og det var jo en riktig så fin og morsom opplevelse helt til de plutselig skulle ha med seg meg
på dansinga. Som kjent er ikke dansing akkurat min sterkeste side, desto mindre tradisjonell afarsk dans. Men det var slett ikke rom for å si nei, heller ikke da de begynte å kle på meg masse tradisjonelle klær og smykker. Det hele ble en ganske pinlig seanse for min del, men alle andre syntes selvfølgelig det var utrolig festlig å se på utlendinger som danset en dans de ikke kunne. Og som om ikke dansinga var ille nok i seg selv hadde selvsagt en av medarbeiderne mine i Utviklingsfondet tatt opp hele seansen på video! Så til advarsel eksisterer det altså nå en film av Marthe som danser afarsk dans utkledt som afarsk kvinne. Skrekk og gru...Men bortsett fra dansinga så var det altså bare kos å være med ut i felten. Det var artig å bli bedre kjent med de andre medarbeiderne på avdelinga også. Flere av dem hadde faktisk aldri vært i Afar før. De var ekstremt oppspilt over å være på tur, og fniste og kaklet hele turen nedover til jeg var ganske så sliten i hodet. Men det var artig å se at de hadde det så morsomt, reising er jo ikke akkurat noe hverdagslig blant folk her så det var jo en opplevelse utenom det vanlige for flere av dem. To av medarbeiderne mine ble til og med så inspirert at de kjøpte med seg afarske klær hjem. Kanskje de skal holde et nytt danseshow hjemme i stua, ikke vet jeg...
Ellers har dagene etter vi kom hjem gått med til litt arbeid på kontoret og til å kjøre rundt en hel dag med Utviklingfondets ”logistic officer”, mr B, på leting etter bilbatteri (han heter egentlig Bizuayhu, men siden det er så vanskelig å uttale har jeg fått tillatelse til å kalle ham mr B :) Det var visst ikke så lett å oppdrive bilbatteri av riktig sort her i Addis, først etter 1 ½ dag leting fant han et han kunne bruke. Ellers har helga gått mest med til lesing, avslapping og litt høydetrening. Det er fremdeles ganske hardt, kroppen føles ennå ganske sløv og merkelig på 3000 meters høyde. Dessuten er Jørn såpass godt akklimatisert at jeg nok føler meg i desto dårligere form. Men tror han synes det er greit å trene sammen med meg til en forandring – han er nemlig sammen med Susanne Wigene, en av de beste langdistanseløperne i Norge. Så regner med at joggeturene med meg er ganske så behagelige :)
Det får bli alt for denne gang. Fortsett å send mail, det setter jeg pris på!
Monday, August 10, 2009
Tilbake i Addis
En liten oppdatering fra Addis også, hvor jeg nå har vært i fire dager. Jeg ble hentet på flyplassen av Jørn som er lederen for avdelingen til Utviklingsfondet i Addis. De første dagene har mest gått med til å prøve sette meg inn situasjonen Etiopia samt Utviklingsfondets programmer og prosjekter her. Her har Jørn vært utrolig grei og hjelpsom, han har holdt lange «foredrag» om både det ene og det andre og tålmodig svart på mine utallige spørsmål i timesvis. Han har også tatt meg med rundt omkring i Addis og presentert meg for ulike folk. Vi har også vært og trent et par ganger, jogget i skogen på 3000 meters høyde (pust pes) og vært på treningssenteret til maratonløperen Haile Gebrselassie. Han er den største kjendisen her i Etiopia, og vi fikk i tillegg se ham i aksjon på tredemølla så det var jo en opplevelse i seg selv.
Jørn har også ordnet det slik at jeg kan få bo i Utviklingsfondets leilighet her i Addis. Nå bor jeg på gjesterommet og har eget bad, men deler stue og kjøkken med Jørn. Når han reiser hjem i slutten av september blir jeg sannsynligvis bare boende alene i leiligheten alene helt til hans erstatter kommer i november/desember. Da regner jeg med å flytte inn på gjesterommet igjen de siste ukene før jeg skal hjem igjen til jul. Dette betyr at jeg både har garantert bolig i hele høst og at jeg i tillegg slipper å ha noen utgifter på den. Det er dessuten en fin og veldig trygg leilighet med høye porter og vakt døgnet rundt. I tillegg kommer det en hushjelp fast 2 ganger i uka som vasker både leiligheten, kopper, klær og skifter på sengen. Det var egentlig meningen at hun skulle lage mat for Jørn og meg også, men der ble foten satt ned. Noen ting må man vel klare å gjøre selv også! Synes det egentlig er sløvt nok å bare ha hushjelp som vasker jeg, men man ser visst litt annerledes på den saken her. Her blir det forstått som en mulig arbeidsplass for noen, og verdsettes derfor på en helt annen måte.
Og når en ser rundt seg overalt kan en også kanskje forstå hvorfor det er sånn. Addis er en by preget av mye fattigdom. Det er mange tiggere og masse barn som springer rundt i gatene for å selge alt fra tyggis til snytepapir. Det er mange triste syn og inntrykk som jeg nok aldri kommer å venne meg til – og jeg vel forsåvidt ikke venne meg til det heller. Likevel er det er utrolig trygg by sammenlignet med andre afrikanske hovedsteder som f.eks. Nairobi. Som Jørn sa det så virker det nesten ikke som de har funnet ut her at det går an å stjele for å få bedre råd. Og det er jo så klart fint så man slipper å gå rundt og konstant være på vakt. De fleste etiopierne virker dessuten ganske tilbakeholdne. Det er sjeldent en blir tilsnakket når på gata og de fleste smiler heller beskjedent og fniser litt. Dette er en stor omveltning etter å ha vært på ferie i Kenya og Tanzania hvor vi knapt kunne gå en meter uten å bli maset på!
I dag skal jeg bli med ut i felten for første gang. Hele staben skal reise til Afar, en av de tørreste og karrigste regionene i hele Etiopia. Utviklingsfondet har mange av prosjektene sine der og vi være der i 3-4 dager og ha workshops med noen av samarbeidsorganisasjonene. Er så klart veldig spent på å reise dit, delvis også fordi det er kjent som en av de varmeste plassene i hele Afrika... Men vi skal heldigvis ikke dit det er aller verst.Kommer flere oppdateringer og forhåpentligvis også bilder når jeg er tilbake.
Jørn har også ordnet det slik at jeg kan få bo i Utviklingsfondets leilighet her i Addis. Nå bor jeg på gjesterommet og har eget bad, men deler stue og kjøkken med Jørn. Når han reiser hjem i slutten av september blir jeg sannsynligvis bare boende alene i leiligheten alene helt til hans erstatter kommer i november/desember. Da regner jeg med å flytte inn på gjesterommet igjen de siste ukene før jeg skal hjem igjen til jul. Dette betyr at jeg både har garantert bolig i hele høst og at jeg i tillegg slipper å ha noen utgifter på den. Det er dessuten en fin og veldig trygg leilighet med høye porter og vakt døgnet rundt. I tillegg kommer det en hushjelp fast 2 ganger i uka som vasker både leiligheten, kopper, klær og skifter på sengen. Det var egentlig meningen at hun skulle lage mat for Jørn og meg også, men der ble foten satt ned. Noen ting må man vel klare å gjøre selv også! Synes det egentlig er sløvt nok å bare ha hushjelp som vasker jeg, men man ser visst litt annerledes på den saken her. Her blir det forstått som en mulig arbeidsplass for noen, og verdsettes derfor på en helt annen måte.
Og når en ser rundt seg overalt kan en også kanskje forstå hvorfor det er sånn. Addis er en by preget av mye fattigdom. Det er mange tiggere og masse barn som springer rundt i gatene for å selge alt fra tyggis til snytepapir. Det er mange triste syn og inntrykk som jeg nok aldri kommer å venne meg til – og jeg vel forsåvidt ikke venne meg til det heller. Likevel er det er utrolig trygg by sammenlignet med andre afrikanske hovedsteder som f.eks. Nairobi. Som Jørn sa det så virker det nesten ikke som de har funnet ut her at det går an å stjele for å få bedre råd. Og det er jo så klart fint så man slipper å gå rundt og konstant være på vakt. De fleste etiopierne virker dessuten ganske tilbakeholdne. Det er sjeldent en blir tilsnakket når på gata og de fleste smiler heller beskjedent og fniser litt. Dette er en stor omveltning etter å ha vært på ferie i Kenya og Tanzania hvor vi knapt kunne gå en meter uten å bli maset på!
I dag skal jeg bli med ut i felten for første gang. Hele staben skal reise til Afar, en av de tørreste og karrigste regionene i hele Etiopia. Utviklingsfondet har mange av prosjektene sine der og vi være der i 3-4 dager og ha workshops med noen av samarbeidsorganisasjonene. Er så klart veldig spent på å reise dit, delvis også fordi det er kjent som en av de varmeste plassene i hele Afrika... Men vi skal heldigvis ikke dit det er aller verst.Kommer flere oppdateringer og forhåpentligvis også bilder når jeg er tilbake.
Sunday, August 9, 2009
Ferie del 2: Kilimanjaro
Første dag i Arusha ble tilbrakt nesten bare på hotellet - og i skyttel mellom senga og do for min del. Heldigvis varte det bare et døgn, og en dag senere hadde allerede vi booket tur og var klare til å begynne bestigningen av Afrikas tak. Vi valgte den såkalte Machame-ruten, som innebar en seksdages tur i gjennom 5 forskjellige klimasoner og ulikt terreng. Ruten har fordelen av at den går opp til ca 4600 meter, og så ned til 3900 meter igjen før den videre bestigningen. På denne måten blir det lettere å akklimatiseres (selv om det fortsatt er mange hundre flere høydemeter enn hva som er anbefalt per dag). Vi klarte oss relativt bra, begge fikk ganske sterk hodepine på etappe tre da vi var på 4600 meter første gang. Men da vi startet fra campen morgenen etter var begge i fin form igjen og merket ikke noe mer til høydesyken resten av turen. Det er imidlertid vanskelig å forstå seg på høydesyke. Vi gikk sammen med et fransk-kanadisk par som hadde mye erfaring med høyde fra tidligere turer. De ble ikke syke i det heletatt før den aller siste etappen opp til toppen. Så folk reagerer veldig forskjellig og det varierer også tydeligvis fra tur til tur.
Siste etappe var kjempetung, vi startet kl halv ett på natta og gikk med i nærmere sju timer rett oppover i nattens mulm og mørke. Det var iskaldt så vannflaskene frøs, og vi kunne ikke stoppe mer enn i et par minutter om gangen om vi skulle holde varmen. Fjellsidene mot toppen besto av for det meste stein, støv og sand så det var utrolig tungt å klatre oppover i, særlig når energilagrene begynte å gå tomme. Men vi kom oss til toppen, alle mann :) Både jeg og PM var så slitne da vi endelig kom opp at vi nesten var på gråten. Men etter kanskje 10 sekunder der oppe var faktisk den slitsomme turen allerede glemt i hvertfall for min del. Det var helt magisk å være der oppe over skyene og se på soloppgangen! Da var det plutselig verdt alt strevet likevel. En ubeskrivelig følelse :)
Turen ned igjen gikk radig og på bare to dager. Kilimanjaro endte derfor også som en fin opplevelse, selv om jeg må si at det er litt av et opplegg å dra opp dit. Vi var som sagt en gruppe på fire turister (jeg, PM og de to fransk-kanadierene). Med oss på turen måtte vi da ha med oss to guider (for å vise oss veien) samt til sammen sju bærere som bar sekkene, teltene, maten og ellers alt utstyret vi trengte på ferden. Det føltes litt rart at mer enn dobbelt så mange som oss som faktisk ville på toppen måtte være med for at turen skulle kunne gjennomføres. Og selv om vi hadde betalt for det føltes det som en slags moderne slavedrift når så bærerne, med dårlige sko og utstyr, bar de store tunge sekkene oppover stiene mot toppen. De gikk dessuten alltid i forveien så da vi kom frem til campene så hadde de allerede satt opp teltene våre og laget te, kjeks og popcorn til oss. Etter teen kunne vi slappe av i noen timer før igjen vi ble servert middag. En behagelig form for camping for oss med andre ord, selv om det også føltes litt merkelig.Etter 6 dager i villmarka var det utrolig godt å komme tilbake til sivilisasjonen og hotellet igjen. Tror ikke jeg har vært så skitten siden barnehagen, så en dusj føltes helt fantastisk (og en kunne se at vannet var grått!). På den andre siden var begge høydepunktene i ferien da over og søndag reiste vi tilbake til Nairobbery hvor vi tilbrakte de siste to feriedagene. Selv om vi både var på shopping og var og så på babyelefanter og babynesehorn på et dyrebarnehjem, så var det på mange måter kjipt å være i Nairobi igjen. Jeg gledet med jo til å reise tilbake til Addis og å begynne i jobben der, men samtidig gruet jeg meg også at PM skulle reise hjem og at vi skal være borte fra hverandre lenge lenge. Det ble derfor melankolske to dager før vi skilte lag på flyplassen forrige onsdag. Men da jeg landet i Addis på kvelden var tårene tørket og jeg spent på hva som ventet meg.
Siste etappe var kjempetung, vi startet kl halv ett på natta og gikk med i nærmere sju timer rett oppover i nattens mulm og mørke. Det var iskaldt så vannflaskene frøs, og vi kunne ikke stoppe mer enn i et par minutter om gangen om vi skulle holde varmen. Fjellsidene mot toppen besto av for det meste stein, støv og sand så det var utrolig tungt å klatre oppover i, særlig når energilagrene begynte å gå tomme. Men vi kom oss til toppen, alle mann :) Både jeg og PM var så slitne da vi endelig kom opp at vi nesten var på gråten. Men etter kanskje 10 sekunder der oppe var faktisk den slitsomme turen allerede glemt i hvertfall for min del. Det var helt magisk å være der oppe over skyene og se på soloppgangen! Da var det plutselig verdt alt strevet likevel. En ubeskrivelig følelse :)
Turen ned igjen gikk radig og på bare to dager. Kilimanjaro endte derfor også som en fin opplevelse, selv om jeg må si at det er litt av et opplegg å dra opp dit. Vi var som sagt en gruppe på fire turister (jeg, PM og de to fransk-kanadierene). Med oss på turen måtte vi da ha med oss to guider (for å vise oss veien) samt til sammen sju bærere som bar sekkene, teltene, maten og ellers alt utstyret vi trengte på ferden. Det føltes litt rart at mer enn dobbelt så mange som oss som faktisk ville på toppen måtte være med for at turen skulle kunne gjennomføres. Og selv om vi hadde betalt for det føltes det som en slags moderne slavedrift når så bærerne, med dårlige sko og utstyr, bar de store tunge sekkene oppover stiene mot toppen. De gikk dessuten alltid i forveien så da vi kom frem til campene så hadde de allerede satt opp teltene våre og laget te, kjeks og popcorn til oss. Etter teen kunne vi slappe av i noen timer før igjen vi ble servert middag. En behagelig form for camping for oss med andre ord, selv om det også føltes litt merkelig.Etter 6 dager i villmarka var det utrolig godt å komme tilbake til sivilisasjonen og hotellet igjen. Tror ikke jeg har vært så skitten siden barnehagen, så en dusj føltes helt fantastisk (og en kunne se at vannet var grått!). På den andre siden var begge høydepunktene i ferien da over og søndag reiste vi tilbake til Nairobbery hvor vi tilbrakte de siste to feriedagene. Selv om vi både var på shopping og var og så på babyelefanter og babynesehorn på et dyrebarnehjem, så var det på mange måter kjipt å være i Nairobi igjen. Jeg gledet med jo til å reise tilbake til Addis og å begynne i jobben der, men samtidig gruet jeg meg også at PM skulle reise hjem og at vi skal være borte fra hverandre lenge lenge. Det ble derfor melankolske to dager før vi skilte lag på flyplassen forrige onsdag. Men da jeg landet i Addis på kvelden var tårene tørket og jeg spent på hva som ventet meg.
Saturday, August 8, 2009
Ferie del 1: Addis, Nairobi og Safari
Etter allerede snart 4 uker i Afrika er det vel endelig på tide at det kommer en liten oppdatering. For dere som ikke visste det så reiste jeg til Addis for første gang for snart fire uker siden. Dette var bare for at jeg skulle kunne legge igjen en del ting som jeg ikke skulle ha med på ferie til Kenya og Tanzania. Turen gikk fint (selv om den var lang og med masse bråkete barn) og jeg ble hentet av Utviklingsfondets «logistic officer» Bizuayehu. Han hadde tydeligvis ikke noe i mot å vente på flyplassen i Addis i mange timer til jeg endelig hadde kommet med igjennom alle sikkerhetsrutiner og fått stemplet visumet mitt. Kl fire på natten ankom jeg endelig Utviklingsfondets leilighet og fikk noen timer på øret før jeg kl åtte om morgenen ble hentet og tatt med til kontoret. Der fikk jeg møte flere av de ansatte. Jørn, den norske lederen av Etiopia-avdelingen, var ennå på ferie, men de andre tok seg godt av med den dagen jeg var der. Ble blant annet tatt med på en tradisjonell etiopisk restaurant og servert injeera (som spises av alle etiopiere både til lunsj og middag). Og det var faktisk godt også :)
Fredag morgenen etter gikk turen videre fra Addis til Nairobi hvor jeg fant PM uten store komplikasjoner. Flyene våre landet faktisk med bare 10 min mellomrom, så det er hva en kan kalle god timing når en kommer fra to vidt forskjellige plasser i verden. De første feriedagene brukte vi mest til å slappe av på hotellet og utforske Nairobi. På søndag morgen startet vi endelig safarituren som vi hadde gledet oss mest til. De første dagene gikk fra Nairobi over Great Rift Valley til en by som heter Kisi og videre over grensen til Tanzania og videre til Viktoriasjøen. Dag tre entret vi endelig Serengeti National Park.
Jeg hadde egentlig ingen store forventninger om at vi skulle få se så mange dyr, men nærmest fra første stund fikk vi se mange flere enn jeg hadde trodd og på mye nærmere hold. Den store attraksjonen for juni-juli er «the great migration» hvor tusenvis av dyr legger ut på vandring fra Serengeti og nordover til Masai Mara (der det er større tilgang på vann). Vi fikk sett en del store flokkene med gnuer på vandring, og det føltes nesten litt
som å være midt en sending fra Animal Planet. Ellers fikk vi sett en hel masse sebraer, gaseller, elefanter, sjiraffer, aper, vortesvin, vannbøfler ++ De største opplevelsene mine ble å se stor voksen hannløve på bare et par meters hold samt flere hunnløver som lå i skyggen og spiste en sebra de hadde fanget. Ellers ble flodhestene en av mine personlige favoritter der de lå og prompet og gryntet i vannhullene sine. De var skikkelig kuule :)
Et annet høydepunkt (i hvertfall i ettertid) ble hyenene. Vi campet 2 netter i telt i Serengeti, dvs midt i villmarka. Og den andre natten fikk vi besøk av nærmere 50 hyener på campen. Jeg våknet midt på natten av at noe gikk inni teltduken, kikket ut og så rett i ansiktet på et beist. Der og da var det alldeles ikke særlig morsomt å ha en hyene ca en halv meter fra beina mine og med bare en tynn teltduk som skilte oss. Jeg krøp sammen i fosterstilling i soveposen og skalv av skrekk i flere timer mens det runget av hyenelatter og brøl utenfor. Den natten ble
det heller dårlig med søvn... Men nå i ettertid føles det som en ordentlig naturopplevelse å ha campet i Serengeti i hvertfall :) Fikk en liten skrekk i oss morgenen etter også, for da var det en på campen som ble bitt av en «Puff Adder». Denne relativt giftige slangen (man dør innen 24 timer uten motgift) hadde ligget under teltduken om natta og bet fyren i hånda da han skulle rydde opp teltet morgenen etter. Heldigvis var ikke campen så langt unna en klinikk, så han ble tatt med dit og fikk motgift. Vi fikk høre senere at de hadde fjernet tre slangetenner fra hånda hans. Grøss og gru, det var faktisk greit å reise ut fra Serengeti igjen etter denne typen opplevelse.
Den siste dagen på safarituren var vi i Ngorogoro Conservation Area. Det er et stort krater i Tanzania med et enormt rikt dyreliv. Der fikk vi også sett massevis av dyr og høydepunktet her ble uten tvil en gepard som sprang etter og fanget en hare. Det var utrolig stilig å se en gepard i aksjon. Vi fikk også sett nesehorn, men dessverre litt langt unna. Fra Ngorogoro gikk reisen videre til Arusha hvor vi sa 'ha det bra' til de andre som dro videre tilbake til Nairobi. Arusha er nemlig like ved Kilimanjaro som var vårt andre mål med ferieturen.
Fredag morgenen etter gikk turen videre fra Addis til Nairobi hvor jeg fant PM uten store komplikasjoner. Flyene våre landet faktisk med bare 10 min mellomrom, så det er hva en kan kalle god timing når en kommer fra to vidt forskjellige plasser i verden. De første feriedagene brukte vi mest til å slappe av på hotellet og utforske Nairobi. På søndag morgen startet vi endelig safarituren som vi hadde gledet oss mest til. De første dagene gikk fra Nairobi over Great Rift Valley til en by som heter Kisi og videre over grensen til Tanzania og videre til Viktoriasjøen. Dag tre entret vi endelig Serengeti National Park.
Jeg hadde egentlig ingen store forventninger om at vi skulle få se så mange dyr, men nærmest fra første stund fikk vi se mange flere enn jeg hadde trodd og på mye nærmere hold. Den store attraksjonen for juni-juli er «the great migration» hvor tusenvis av dyr legger ut på vandring fra Serengeti og nordover til Masai Mara (der det er større tilgang på vann). Vi fikk sett en del store flokkene med gnuer på vandring, og det føltes nesten litt
som å være midt en sending fra Animal Planet. Ellers fikk vi sett en hel masse sebraer, gaseller, elefanter, sjiraffer, aper, vortesvin, vannbøfler ++ De største opplevelsene mine ble å se stor voksen hannløve på bare et par meters hold samt flere hunnløver som lå i skyggen og spiste en sebra de hadde fanget. Ellers ble flodhestene en av mine personlige favoritter der de lå og prompet og gryntet i vannhullene sine. De var skikkelig kuule :)Et annet høydepunkt (i hvertfall i ettertid) ble hyenene. Vi campet 2 netter i telt i Serengeti, dvs midt i villmarka. Og den andre natten fikk vi besøk av nærmere 50 hyener på campen. Jeg våknet midt på natten av at noe gikk inni teltduken, kikket ut og så rett i ansiktet på et beist. Der og da var det alldeles ikke særlig morsomt å ha en hyene ca en halv meter fra beina mine og med bare en tynn teltduk som skilte oss. Jeg krøp sammen i fosterstilling i soveposen og skalv av skrekk i flere timer mens det runget av hyenelatter og brøl utenfor. Den natten ble
det heller dårlig med søvn... Men nå i ettertid føles det som en ordentlig naturopplevelse å ha campet i Serengeti i hvertfall :) Fikk en liten skrekk i oss morgenen etter også, for da var det en på campen som ble bitt av en «Puff Adder». Denne relativt giftige slangen (man dør innen 24 timer uten motgift) hadde ligget under teltduken om natta og bet fyren i hånda da han skulle rydde opp teltet morgenen etter. Heldigvis var ikke campen så langt unna en klinikk, så han ble tatt med dit og fikk motgift. Vi fikk høre senere at de hadde fjernet tre slangetenner fra hånda hans. Grøss og gru, det var faktisk greit å reise ut fra Serengeti igjen etter denne typen opplevelse.Den siste dagen på safarituren var vi i Ngorogoro Conservation Area. Det er et stort krater i Tanzania med et enormt rikt dyreliv. Der fikk vi også sett massevis av dyr og høydepunktet her ble uten tvil en gepard som sprang etter og fanget en hare. Det var utrolig stilig å se en gepard i aksjon. Vi fikk også sett nesehorn, men dessverre litt langt unna. Fra Ngorogoro gikk reisen videre til Arusha hvor vi sa 'ha det bra' til de andre som dro videre tilbake til Nairobi. Arusha er nemlig like ved Kilimanjaro som var vårt andre mål med ferieturen.
Subscribe to:
Posts (Atom)