Første dag i Arusha ble tilbrakt nesten bare på hotellet - og i skyttel mellom senga og do for min del. Heldigvis varte det bare et døgn, og en dag senere hadde allerede vi booket tur og var klare til å begynne bestigningen av Afrikas tak. Vi valgte den såkalte Machame-ruten, som innebar en seksdages tur i gjennom 5 forskjellige klimasoner og ulikt terreng. Ruten har fordelen av at den går opp til ca 4600 meter, og så ned til 3900 meter igjen før den videre bestigningen. På denne måten blir det lettere å akklimatiseres (selv om det fortsatt er mange hundre flere høydemeter enn hva som er anbefalt per dag). Vi klarte oss relativt bra, begge fikk ganske sterk hodepine på etappe tre da vi var på 4600 meter første gang. Men da vi startet fra campen morgenen etter var begge i fin form igjen og merket ikke noe mer til høydesyken resten av turen. Det er imidlertid vanskelig å forstå seg på høydesyke. Vi gikk sammen med et fransk-kanadisk par som hadde mye erfaring med høyde fra tidligere turer. De ble ikke syke i det heletatt før den aller siste etappen opp til toppen. Så folk reagerer veldig forskjellig og det varierer også tydeligvis fra tur til tur.
Siste etappe var kjempetung, vi startet kl halv ett på natta og gikk med i nærmere sju timer rett oppover i nattens mulm og mørke. Det var iskaldt så vannflaskene frøs, og vi kunne ikke stoppe mer enn i et par minutter om gangen om vi skulle holde varmen. Fjellsidene mot toppen besto av for det meste stein, støv og sand så det var utrolig tungt å klatre oppover i, særlig når energilagrene begynte å gå tomme. Men vi kom oss til toppen, alle mann :) Både jeg og PM var så slitne da vi endelig kom opp at vi nesten var på gråten. Men etter kanskje 10 sekunder der oppe var faktisk den slitsomme turen allerede glemt i hvertfall for min del. Det var helt magisk å være der oppe over skyene og se på soloppgangen! Da var det plutselig verdt alt strevet likevel. En ubeskrivelig følelse :)
Turen ned igjen gikk radig og på bare to dager. Kilimanjaro endte derfor også som en fin opplevelse, selv om jeg må si at det er litt av et opplegg å dra opp dit. Vi var som sagt en gruppe på fire turister (jeg, PM og de to fransk-kanadierene). Med oss på turen måtte vi da ha med oss to guider (for å vise oss veien) samt til sammen sju bærere som bar sekkene, teltene, maten og ellers alt utstyret vi trengte på ferden. Det føltes litt rart at mer enn dobbelt så mange som oss som faktisk ville på toppen måtte være med for at turen skulle kunne gjennomføres. Og selv om vi hadde betalt for det føltes det som en slags moderne slavedrift når så bærerne, med dårlige sko og utstyr, bar de store tunge sekkene oppover stiene mot toppen. De gikk dessuten alltid i forveien så da vi kom frem til campene så hadde de allerede satt opp teltene våre og laget te, kjeks og popcorn til oss. Etter teen kunne vi slappe av i noen timer før igjen vi ble servert middag. En behagelig form for camping for oss med andre ord, selv om det også føltes litt merkelig.Etter 6 dager i villmarka var det utrolig godt å komme tilbake til sivilisasjonen og hotellet igjen. Tror ikke jeg har vært så skitten siden barnehagen, så en dusj føltes helt fantastisk (og en kunne se at vannet var grått!). På den andre siden var begge høydepunktene i ferien da over og søndag reiste vi tilbake til Nairobbery hvor vi tilbrakte de siste to feriedagene. Selv om vi både var på shopping og var og så på babyelefanter og babynesehorn på et dyrebarnehjem, så var det på mange måter kjipt å være i Nairobi igjen. Jeg gledet med jo til å reise tilbake til Addis og å begynne i jobben der, men samtidig gruet jeg meg også at PM skulle reise hjem og at vi skal være borte fra hverandre lenge lenge. Det ble derfor melankolske to dager før vi skilte lag på flyplassen forrige onsdag. Men da jeg landet i Addis på kvelden var tårene tørket og jeg spent på hva som ventet meg.
No comments:
Post a Comment